Det er sjelden hyggelig å høre at en må endre seg, men dette er litt over kanten fra mitt ståsted. For det første var det ikke jeg som stønnet på informasjonsmøtet, men jeg kom med spørsmål som var kritiske. I den andre saken - ja, jeg formulerte meg litt klønet i det jeg foreslo at fylkeskontroller burde bruke tiden på noe mer fornuftig. I den tredje: Negativt kroppsspråk - ja, jeg mistrives når jeg må høre på vår leder stå og snakke skit, å gi oss kritikk for å ikke spille på lag med henne, for å ha et overlegent smil i det medarbeiderundersøkelsen på ett punkt ikke var så ille for henne som for hennes forgjenger.
Fra en som i løpet av ett minutt går fra å le høyt, snakke om tilbud på Vivikes til å informere om at en kollega gjennom 20 år har fått sparken, kommer mang en uærlighet. Jeg syns det bør bites merke til at femti prosent av de ansatte svarte negativt på spørsmålet "I min enhet er det rom for kritikk og tilbakemelding" i årets medarbeiderundersøkelse. Tre personer mener det er kjemperom - og alle vet hvem de tre er.
Jeg må være den første til å si at jeg alltid har vært en bråkebøtte. Jeg havnet i slosskamp på barneskolen i det jeg opplevde urett mot mine nærmeste. Det er lenge siden jeg har vært i fysisk kamp med noen - det tilhører barnealderen. Det jeg fortsatt har er min manglende evne til å holde munn når jeg mener noe er basert på sviktende forutsetninger, udemokratiske beslutninger eller selvforherligende manipulasjon av virkeligheten.
Dagens møte ble fra min side oppfattet som: Hold kjeft, sitt ned, smil. Det var sårende. Jeg forsøker stadig vekk å moderere min oppførsel, til å behandle mennesker rundt meg med respekt og forståelse. Det er det som er jobben min, som jeg er nokså flink til. Jeg takler ubekvemme situasjoner. Det er dog noe annet å være prisgitt lynnet til en leder som det kan bekreftes er ute etter å fjerne min innflytelse og gode anseelse blant kolleger.
Det som er så frustrerende og oppleves sårende urettferdig er at det er nettopp min manglende vilje til å sitte på sidelinjen som er en av mine styrker. Ja, jeg kan være skarp i munnen, og jeg gjør andre urett til tider. Det dagens samtale har gjort er å gjøre meg usikker, ikke fint usikker i betydning at jeg stadig ønsker og forsøker å forbedre meg, men usikker på om det holder, at min innsats er nok.
Mine kolleger gir meg gode tilbakemeldinger på at de er takknemlige for at jeg våger å si noe. De fleste av mine kolleger har tiltro til meg, kommer til meg for råd og en vanskelig samtale. Jeg må holde fast ved den støtten jeg føler der.
Ja, jeg er ikke perfekt. Det er ikke sikkert jeg er god nok for deg en gang, men vær så snill - ikke døm meg fordi jeg gir kritikk. Kritikk er ikke det samme som negativitet og destruktivitet. Det kan absolutt bekreftes at jeg ikke er taktisk og at jeg er langt under middels hva angår å lyve med kroppsspråket.
Blir jeg motivert av dagens møte? Nei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar