Himmel og helvete

Jeg leser Surface Detail av Iain M Banks. Opp gjennom årene har jeg lest flere hyllemeter av hva som sorterer under science fiction i bokhandleres og, tror jeg, bevisstheten hos de aller fleste når tema som kloning, romskip og kunstig intelligens blir trukket frem. Genre er et enkelt begrep å bruke, men virker ofte som et slør eller nedsettende merkelapp på en form. Science fiction er ikke Litteratur på samme nivå som Cervantes eller Ibsen.

Det er merkelig å sammenligne en genre med representanter for skrivekunsten. Det er riktignok jeg som gjør det, men skjeve analogier er enkle å benytte. Sosialrealisme er en genre som impliserer en nåtidsbetraktning og respekteres kanskje fordi forfatteren mer eller mindre vellykket fremviser en forståelse for samtiden ved å benytte seg av begreper om klasse, motiverte handlinger, gjenkjennelige institusjoner. Teksten er nåtid, ikke et historisk melodrama eller en fremtidsspekulasjon - den har tyngde. Historie er gjennomlevd, fremtiden uviss og vag.

Uavhengig av en feilende forståelse for begrepet genre eller ikke vil de fleste antagelig akseptere at det er enkelt å anse det masseproduserte som mindre verdifullt enn noe unikt. Når jeg nå har lest noen hyllemeter science fiction støtter det så absolutt antagelsen om at det er en genre. At det er meningsfylt å snakke om det som det. Ja. Og det finnes digre, samfunnsaktuelle, tidløse, allmenngyldige temaer i alle genre. Det er ikke nødvendig å forsvare seg fordi en leser noe, ser noe, hører hva som helst.

Det er nok mest meningsfylt å ha lest andre bøker innefor samme tidslinje og univers for å fullt ut verdsette både formen og innholdet. Særlig i romopera, som Asimovs Foundation-serie og Iain M Banks Culture-serie er mesterlige representanter for. Det er mer komplisert å forklare bakteppet til en historie som befinner seg i en annen kultur enn ens egen.

Leser jeg Terry Pratchett eller Iain M Banks har jeg visse forventninger om å slippe litt lettere unna enn om jeg setter meg ned med Amalie Skram. Samfunnskritikken er for meg like gjennomslagsdyktig om den gjøres med humor enn om den gjøres med ensidig smerte.

Surface Detail er ikke verdenslitteratur, men godt skrevet. Boken kan godt stå alene og være forståelig og til nytelse eller vemmelse. Som notert tidligere er han en av mine favorittforfattere, tross tendensen til å være mer enn brutal i sin omgang med hovedpersoner.