Vårsol

Therese Johaug, vinner.

To dager på rad har jeg vært i Holmenkollen og sett på VM. I går med ski på beina fra Sognsvann, og fant ut at jeg ikke er i så verst form. Med litt bedre feste under skiene kunne jeg hoppet oppover bakkene. Sammenlignet med de som løp 30 og 50 km er jeg derimot sølle et geriatrisk våroffer.

Det var mest for den gode stemningen, alle de rare menneskene som var samlet på ett sted. Med en så stor tetthet av nikkers i skogen kan det fort gå galt, men alle var blide og smilte det de hadde. Det var flere enn meg som gikk og glante på folkemassene like mye som på idrettsutøverne. En felles fascinasjon for en identitet vi ikke helt bekjenner oss, men som vi er villige til å gå fullt og helt opp i.

Vi heiet. I beundring og oppmuntring til noen som er villige til å trekke inn til dyret sitt og ta ut det de har. Fullt og helt. Store mennesker som vi speiler oss i. Uten refleksjon skriker vi HEIA, gå på - det går bra! selv til en sliten japaner med jævlig dårlig glid.

Stemmen fra hundre og femti tusen som dytter fremover må være en god opplevelse. Uansett hvor fort du kunne gått i skogen uten publikum, tror jeg det både kan være berusende og nær skremmende. Hvis en idrettsutøver løper i skogen og ingen ser det, har han da løpt?

En god helg i godt selskap, når jeg endelig fant det i all vrimmelen og kaos. Tok meg en øl på Frognerseteren rett etter målpassering 30 km for kvinner. 80 kroner takk. Og jeg som bare var tørst.