Kattunger i vifta

Det er ingen vei utenom. Krigen mot Gadaffi har startet. Det var ikke pent å se massepsykose blant desperate tilhengere. -Vi skal ta på oss bombebelte og sprenge oss blant dere. -Vi skal dø for Libya og vår edle leder. Dette er mer eller mindre budskapet, og her sitter jeg på andre siden av slagmarken.

Opprørene i Nord-Afrika har kastet gnister i alle retninger. Gadaffi er en despot, en gærning, en sadistisk sosiopat. Han må ikke få lov til å kaste sitt folk under seg. Yemen, Bahrain - også de diktaturer, men det virker som de er styrt av et mer gjenkjennelig maktbegrep enn Gadaffi med sin grønne bok. Penger for eksempel, lydighet, men ikke den skumle onkelrollen til skikkelige diktatorer som Gadaffi, Papa Doc, Mugabwe.

Nord-Koreas nåværende arvelige galskapsrekke spiller i en hel annen liga. Libya er et grønt teppe av sikkerhet og fasade i betydning forretningsforbindelser. Taktisk uunngåelig for en diktator som ønsker å overleve. Nord-Korea sulter sine innbyggere, fra toppen av pyramiden og nedover til de mest basale behov. Gadaffi har tjent seg med en annen styreform, bygget på falske profetier og ekstrem manipulering gjennom førti år.

Hvordan alt dette utvikler seg er neimen ikke lett å si. Det er litt naivt å tro at noen fly, cruise-missiler og fjernstyrte anslag vil være nok til å vinne en krig. Bakkemannskap er neppe noe godt alternativ, med de skjøre følelsene av kontroll over sitt eget land et undertrykt folk forståelig nok har. Det er ikke paranoia å tro at store stygge Vesten er ute etter Libyas olje. Det er et faktum.

Denne gangen er jeg likevel, tvilende og rådvill, på inngripernes side. FN's resolusjon 1973 er en symbolsk seier etter to uker med bare rot og nølen i det internasjonale samfunn.

Jeg mistenkte at det grusomme skjelvet, tsunamien og atomkatastrofen i Japan ville føre Libya nord og ned under Gadaffi. Det kan hende at det fokus som ble satt på Japan, kan ha tatt fokus bort fra Libya, forsinket det internasjonale samfunnets besluttsomhet. Likevel, kanskje er det akkurat det som trengtes for å komme til det resultat som nå er. Jeg sier det slik fordi jeg mener inngripen var uunngåelig, uansett hvor farlig fremover det kan bli eller hvor grusom en krig er - uansett om den er drevet av en despot eller diplomatiske sammenkomster.