Lydbok

Jeg lytter Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón og har oppdaget noe ved meg selv. Mine ører faller ut i forgiftelse og innenfor faller mer enn én ledning ut av sine trygge kontakter. Det er som sjelen svinner hen og jeg drømmer meg bort, gjerne i noe helt annet enn hva boken handler om. Det er leit, for jeg har lest den før og husker den som en god historie.

Han kledde seg i sitt navn. Det var knapt igjen av hans rykte, likt sine loslitte klær og ubarberte ytre. Svømmende avsted i lengsel og forkortede minner fant han endelig en dag ut sin skjebne. Han led av motsatt dysleksi, uten fordelen av å ha god hukommelse for muntlige overleveringer.

Det er selvsagt ikke helt sant. Det finnes alltid en rekke formildende omstendigheter og brudd i en hver tradisjon. Ti-tolv CDer høytlesning er dog for mye for en som ikke klarer å konsentrere seg om lesestunden mer enn tre setninger om gangen. Lydbok er ikke for meg.

Når det gjelder bølgen av diskrete endringer for at alt som endres vil forbli det samme, folkeopprør og revolusjon i Nord-Afrika, har jeg valgt å utvide en av mine favoritter: Makt er å definere en sannhet. Nei, snarere er det: En diktators makt er å definere sannheten. Folkets makt er å avsløre løgnen.