En døs

Jeg forestiller meg bærekraftig utvikling som en mulighet. Det er noe problematisk med å sette utvikling og bærekraftig sammen. Det handler ikke om uten sprøytemidler og kunstgjødsel. Det handler om utvikling av våre tankers rammeverk.

Jeg forestiller meg en mulighet for å fordele fruktene av våre sanselige og intellektuelle ressurser. Alle til sitt virke, i den grad det vil balansere samfunnets behov og individets evner. Idealistisk, ja, men mulig.

Det trengs ikke all verden av oss for å brødfø oss alle. Ok, så forsøk å planlegg litt sammen, slik at det er mulig å opprettholde et landbruk som er effektivt og rettferdig. Alle må ha mat og alle må få oppleve forskjellige smaksopplevelser.

Transport. Flere, renere og raskere offentlige transportmuligheter. Gratis. Alle har jo mat, inklusive de som produserer råvarene til byggingen, drift og vedlikehold.

Grensene for hva penger kan verdsette bør flyttes drastisk. Jeg ønsker ikke mer i lønn, jeg ønsker bare å ha mulighet til å delta i verden på en meningsfull måte. Hvis noen gjør noe for meg, plikter jeg å yte noe tilbake - hvis jeg kan.

Det er veldig lett å falle ned i en døs, hvor en ikke lenger kan utføre noe uten ekstert press. Vel vel, hvis alt jeg kan gjøre er å spise, sett meg til å produsere maten min. Gjør det mulig for meg å bo hinsides allfarvei. Jeg skal ikke plage noen.

april 2010