Vårsol

Therese Johaug, vinner.

To dager på rad har jeg vært i Holmenkollen og sett på VM. I går med ski på beina fra Sognsvann, og fant ut at jeg ikke er i så verst form. Med litt bedre feste under skiene kunne jeg hoppet oppover bakkene. Sammenlignet med de som løp 30 og 50 km er jeg derimot sølle et geriatrisk våroffer.

Det var mest for den gode stemningen, alle de rare menneskene som var samlet på ett sted. Med en så stor tetthet av nikkers i skogen kan det fort gå galt, men alle var blide og smilte det de hadde. Det var flere enn meg som gikk og glante på folkemassene like mye som på idrettsutøverne. En felles fascinasjon for en identitet vi ikke helt bekjenner oss, men som vi er villige til å gå fullt og helt opp i.

Vi heiet. I beundring og oppmuntring til noen som er villige til å trekke inn til dyret sitt og ta ut det de har. Fullt og helt. Store mennesker som vi speiler oss i. Uten refleksjon skriker vi HEIA, gå på - det går bra! selv til en sliten japaner med jævlig dårlig glid.

Stemmen fra hundre og femti tusen som dytter fremover må være en god opplevelse. Uansett hvor fort du kunne gått i skogen uten publikum, tror jeg det både kan være berusende og nær skremmende. Hvis en idrettsutøver løper i skogen og ingen ser det, har han da løpt?

En god helg i godt selskap, når jeg endelig fant det i all vrimmelen og kaos. Tok meg en øl på Frognerseteren rett etter målpassering 30 km for kvinner. 80 kroner takk. Og jeg som bare var tørst.

Lydbok

Jeg lytter Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón og har oppdaget noe ved meg selv. Mine ører faller ut i forgiftelse og innenfor faller mer enn én ledning ut av sine trygge kontakter. Det er som sjelen svinner hen og jeg drømmer meg bort, gjerne i noe helt annet enn hva boken handler om. Det er leit, for jeg har lest den før og husker den som en god historie.

Han kledde seg i sitt navn. Det var knapt igjen av hans rykte, likt sine loslitte klær og ubarberte ytre. Svømmende avsted i lengsel og forkortede minner fant han endelig en dag ut sin skjebne. Han led av motsatt dysleksi, uten fordelen av å ha god hukommelse for muntlige overleveringer.

Det er selvsagt ikke helt sant. Det finnes alltid en rekke formildende omstendigheter og brudd i en hver tradisjon. Ti-tolv CDer høytlesning er dog for mye for en som ikke klarer å konsentrere seg om lesestunden mer enn tre setninger om gangen. Lydbok er ikke for meg.

Når det gjelder bølgen av diskrete endringer for at alt som endres vil forbli det samme, folkeopprør og revolusjon i Nord-Afrika, har jeg valgt å utvide en av mine favoritter: Makt er å definere en sannhet. Nei, snarere er det: En diktators makt er å definere sannheten. Folkets makt er å avsløre løgnen.

Helvetes forgård, nå på Facebook

Jeg sitter og tenker, helt for meg selv og uten noen forpliktende svar å avgi. Jeg tenker - hva om jeg opprettet en persona på Facebook av mitt offisielle jeg. Om ikke det går, hva med vår lokale avdeling av Helvetes Forgård AS. Jeg har sjekket, firmanavnet er ikke på brreg.no. Ikke at det er det som ville vært utfordringen.

På denne siden kan du finne svar på og kommunisere direkte med din lokale leverandør. Siden er opprettet for å kunne yte deg bedre service og for å bygge opp en kunnskapsbase. Vi mangler kunnskap forstår du vel. Det er vel ingen annen grunn til at du ønsker å bli venn med Helvetes Forgård AS.

Helvetes Forgård AS spesialiserer seg på bistand til deg som trenger det. Vis oss at du trenger det. Overbevis oss om at nettopp dine pinsler kvalifiserer til Fortapelsen (TM pending).

Nei, det er selvsagt ikke slik. En Facebook-gruppe ville kunne gjøre mye godt, men jeg tror ikke det er noen idé som vil la seg gjennomføre på noen år.

I dag mistet jeg tre kolleger når kontraktene deres gikk ut. En fjerde har levert oppsigelsen i dag. En er sykemeldt over lenger tid og kommer nok ikke tilbake. Det gjør meg trist. Samtidig føler jeg at jeg trives med noe av arbeidet jeg gjør. Det er ingen mestring å føle, men følelsen henger ved at jeg fortsatt gjør noe nyttig.

Ellers, nja, det skjer vel egentlig ikke allverden. Våren nærmer seg, verden starter å få klarere farger.

I shall wear midnight

Terry Pratchett er fortsatt en knallgod forfatter. I shall wear midnight, med sterke Tiffany, bringer nok en gang frem det beste i troen på hver enkelt av oss. Med nok humor til å få en hest til å knegge, og fotnoter. Jeg liker bøker med sterke jentehelter, som jeg liker kvinner med bein i nesa som fortsatt har jente i seg.

Det er mye likt mellom Tiffany og Daphne i Pratchetts Nation. Begge leker de med språk og headology - makt i å skape en historie. De lykkeligste og mest dramatiske slutter med bryllup, begravelse, forenklinger av hele liv. Metaforer er vel og bra, men på et tidspunkt trenger verden klar tale.

Det er en veldig hyggelig historie om hvordan en bekjemper møkkamannen. Tvilen som får oss mistenksomme, ute av stand til å se andres gode intensjoner. Hva er lyden av kjærlighet? Jeg lukker øynene og prøver å føle lyden, verden holder pusten og alt er et øyeblikk i luften, ubevegelig og evig.

Det har vel skjedd en del siden forrige gang jeg skrev. Akebakkefest. Hyttetur i helgen med selskap jeg ønsker mer av.

En venn spurte meg i kveld om jeg tror på den store kjærligheten. Det er ikke så lett å svare. På et tidspunkt trodde jeg på den, og det var et godt øyeblikk. Jeg visste hva jeg ville, hvor jeg skulle og hvor jeg var. Så hvis jeg mente det var godt da, tror jeg ennå på den.

Vi er vel alle mer eller mindre begeistrede for å tro på det vi vet er sant. Terry Pratchetts bok ble lest samtidig som det er forhåndsreklame på NRKs Spekter med spørsmålet: Hva skal til for at en revolusjon skal lykkes?

Dagens lydspor, nok en gang: Gil Scott-Heron - The revolution will not be televised.

Film bakpå

Det var en hyggelig kveld i går. Planen var en helt annen og ja, jeg skulle gjerne sett et par personer jeg er veldig glad i. Det ble noen nye bekjentskaper i stedet, drevet av champagne og lettelse over arbeidsukens slutt. La meg to i natt, sto opp klokken seks. Av en eller annen grunn.

Det er både og å se film når alkoholen brytes ned. Et fint tidspunkt å se følelsesbelastede filmer. Sippet som bare det til Temple Grandin, Mick Jackson 2010. Claire Danes som autist med interesse for kyr. Basert på sann historie, men holder fint som film. Terningkast 4.

The Great Outdoors, John Hughes 1988. John Candy og Dan Akroyd, mine to favoritter fra Chigaco. Ikke blant de beste filmene til noen av dem. Terningkast 3.

I love you man, John Hamburg 2009. Paul Rudd, Jason Segel. Fornøyelig om male bonding. Terningkast 4.

You don't mess with the Zohan, Dennis Dugan 2008. Adam Sandler, John Turturro. Gad ikke å se denne om igjen i dag. Terningkast 3.

Bortsett fra det, butikken, vært ute i solen. Ski i morgen.