I shall wear midnight

Terry Pratchett er fortsatt en knallgod forfatter. I shall wear midnight, med sterke Tiffany, bringer nok en gang frem det beste i troen på hver enkelt av oss. Med nok humor til å få en hest til å knegge, og fotnoter. Jeg liker bøker med sterke jentehelter, som jeg liker kvinner med bein i nesa som fortsatt har jente i seg.

Det er mye likt mellom Tiffany og Daphne i Pratchetts Nation. Begge leker de med språk og headology - makt i å skape en historie. De lykkeligste og mest dramatiske slutter med bryllup, begravelse, forenklinger av hele liv. Metaforer er vel og bra, men på et tidspunkt trenger verden klar tale.

Det er en veldig hyggelig historie om hvordan en bekjemper møkkamannen. Tvilen som får oss mistenksomme, ute av stand til å se andres gode intensjoner. Hva er lyden av kjærlighet? Jeg lukker øynene og prøver å føle lyden, verden holder pusten og alt er et øyeblikk i luften, ubevegelig og evig.

Det har vel skjedd en del siden forrige gang jeg skrev. Akebakkefest. Hyttetur i helgen med selskap jeg ønsker mer av.

En venn spurte meg i kveld om jeg tror på den store kjærligheten. Det er ikke så lett å svare. På et tidspunkt trodde jeg på den, og det var et godt øyeblikk. Jeg visste hva jeg ville, hvor jeg skulle og hvor jeg var. Så hvis jeg mente det var godt da, tror jeg ennå på den.

Vi er vel alle mer eller mindre begeistrede for å tro på det vi vet er sant. Terry Pratchetts bok ble lest samtidig som det er forhåndsreklame på NRKs Spekter med spørsmålet: Hva skal til for at en revolusjon skal lykkes?

Dagens lydspor, nok en gang: Gil Scott-Heron - The revolution will not be televised.