Umulighetens pris

Ingenting du kan forestille deg er umulig. Ingen fantasi du måtte ha er uvirkelig. Hva som er virkelig er nettopp din forestillng, dine fantasier, en vei å foreta de neste valgene på. Forestillingen står i forbindelse med virkeligheten som et uffravikelig prinsipp.

En kan streve eller leke seg så mye en vil gjennom livet. Er det av valg? Å ja, av alle typer, i alle sine former, på alle skalaer, i alle dimensjoner. Dog ikke sammenlignbare. Jeg lurer på om det er en eller annen sånn statistikkgreie. Det gjør det i hvertfall ikke lettere. Livet, mener jeg. Det å være. Å handle, å velge, å miste all kontroll og måtte la din omverden velge hvor du blir bragt.

Det å tro at en kan kontrollere alt og at alt samtidig har en mening... Det blir plutselig et uendelig antall faktorer, krefter og interaksjoner å ta i betraktning. Like mye kan en si at det finnes en uendelig kompleksitet i det å si hva uskyld er. Noen ganger er det rett og slett enklere å handle etter regler som er satt for et visst sett av formål. Gjerne litt egennytte hvis det betyr at et sett av regler i seg selv er en oppfatning av hvem loven er ment å belønne.

Troverdighet utfordrer min lille voffehjerne. Hva snakker jeg om? Snakker jeg om meg selv? Noen ganger er det pokker ikke lett å skille mellom det som gir mening og det som oppstår av det tomme intet. Det er ikke slik at en må lete seg i hjel for å finne snåle ting som antas å være sanne. En blir stadig stilt overfor de mikroskopiske valgene, blåst til stor skala på en TV-skjerm eller utspilt i et tilfeldig møte. Sånn sett er et liv ikke veldig ulikt kvantemekanikernes vanvittig rørete kaos av fullstendig orden. I noen grad er jeg uskyldig, i noen grad skyldig. Men i hva pokker da, når det til syvende og sist er høyst usikkert hva som er hva.

Javel, men er ikke det utrolig uinteressant å dvele ved? Mer og mer finner jeg ut at det overhodet ikke er snakk om å definere hverken det ene eller andre. Det eksisterer noe enkelt, må jeg tro. Jeg tror det på den måten at jeg vet. Den måten å tro på. En uforklarelig kompleksitet som virker ganske enkel. Det var uansett ikke det jeg hadde lyst til å snakke om, eller ikke. Det spiller ingen rolle, det faller ned. Det gjør det i det minste enklere for meg å forestille meg hva jeg mener.

Det motsatte syn er at det ikke finnes noen valg. Det er ikke engang motsatt, det er bare selvsagt. Det blir drøyt å si at jeg valgte meg skyfri himmel over Oslo i dag. Tross alt.