Innen rekkevidde av sansenes tvil, finnes forestillingen om det fullkomne. For Kåre Valebrokks del er det muligens en engelsk pub, med høns i bakgården og et piletre hengende over den lille gressbakken ved elven. Jakten på den perfekte pub er en unnskyldning han kan bruke for å reise så mye rundt i England og oppleve de sjarmerende, men selvsagt ikke like fullkomne puber som han selv ønsker å eie en dag. Han er selvsagt livredd for å faktisk finne denne puben og bli nødt til å gjøre det han alltid har drømt om som den perfekte måte å drive resten av sitt liv.
- I det vi tror vi har funnet det ideelle, setter vi målene enda høyere.
Jeg istemmer i redselen over å bli stilt overfor idealet og måtte ta valget. Hvorfor? Fordi valget låser og utelukker muligheten for å søke høyere. Derimot har jeg kommet til at det ideelle er akkurat det alle sier om utopien: ønskelig og attråverdig, men neppe perfekt. Derfor er valget som for hver og en av oss føles og kjennes ideelt, kanskje mer erkjennelsen av og aksepten for at det ideelle sitter mer i hodet enn i omgivelsene. Jeg kan ikke sitte og vente på at KANSKJE dukker perfeksjonen opp, og hadde den gjort det, ville jeg neppe gjenkjent den.
Jeg ønsker heller å ta et aktivt tak og forsøke å skape veien mot det fullkomne. Jeg ønsker å være en del av denne todelingen i perspektiv. Jeg er også sikker på at det er mulig. Nettopp fordi det aldri vil være noe galt i å ville strekke seg stadig høyere ut fra den lykke en allerede har.
Kanskje, og hvem kan vite det? Kanskje er virkeligheten det en etterlater seg av minner og forestillinger, like som en selv opplever virkeligheten ut fra alle sanser og tankemønstre. Noen tanker gir klare bilder om når, hvor og i hvilken rekkefølge, mens andre er forestillinger om en idé som er tidløs. Bildene kan beskrive tiår, millisekunder eller ukronologisk ordnede dyrearter. Egentlig tror jeg hodet er som et digert tre, med kaskader av løv i det en forestilling brister. Det våres, slipp fangene fri.
Ikke vet jeg om livet skal leves i stadig søken eller dyrke lykken i det en allerede har. Om hodet er som et tre, tror jeg vel også at løv faller i sirkler. Løvet som faller er livsviktig næring. Bladene som henger er livgivende energiverk. De henger stadig høyere, men er på en måte de samme. Det er i hvert fall ikke sånn ute i skogen at så mange bjørketrær våkner til ask. Det er mulig Vallebrok kan gå fra å være en gran i skogen til en pil ved en stille elvebredd. Litt lik Tom Waits, der han sitter og klimprer på et piano langt ute i sumpen, i sin egen bar. Med sine egne venner og helt sikkert mange besøk.
