Det lyste i øynene til Jan Erik Larsen, i det han viste frem alle detaljer på en Koenigsegg. Et monster, en perfeksjon. Latterlig dyr, men helt sikkert verdt det. Ikke at jeg ville ofret leilighet eller noe, men bilen så ut til å gi programlederen våte munnviker. Det kan synes flatt, men hei og hå hvor det minner om skjønnhet. Skjønnhetens kjerne er i dets ufattbare unikhet. En kan gjøre nær mord for å unngå å falle for dets føtter, å bli underlagt som en siklende slave. Det eneste jeg oftest klarer i dets nærhet, er å beskrive dets ytre grense.
Det er ofte jeg stiller meg spørsmål om hvorfor denne mannen ser så ensom ut. Hva drømmer han om? Hvor er han? Angrer han for noe han har gjort, eller for noe han ikke gjorde? Kanskje er han til og med bare mett, hvem vet. Kanskje bare han drømmer om ny bil?
Det er en stilig mann, ikke prangende. En fantastisk stokk med elfenben, utskjæringer, sølv og ibenholt. Blankpussede sko med nylagt såle. Romslig jakke, en diskré lue. Velstelt, fysisk velvære med en aning smerte. Et lykkelig drag om ansiktet. Savn, jeg tror det er glade minner.
