Sjokoladekake

100-125 g smør
175-200 g sukker
2 egg
1 ts bakepulver, siktes
150 g hvetemel
2 ts vaniljesukker
3-6 tx kakao, siktes
1 dl melk/fløte

Smør og sukker søres hvitt. Det øvrige blandes i den rekkefølge det står. Stekes i langpanne sånn passe lang tid på ca 175-200 grader i ca en halv time i en rund kakeform. Deigen testes med strikkepinne eller luktesans for å sjekke at den er ferdig. Avkjøles, deles og fyllet smøres i og på.

Fyll:
100 g smør
200 g melis
2 eggehviter
2 ss kakao, siktes
romessens eller kaffe som smakstilsetter (appelsin?)

Kanskje til og med en seigmann eller to på toppen er det som skal til for å gjøre det helt over toppen.

Busstur gjennom helvetes forgård

Som kjent er dette tid for både krokus og hestehov i solrike beliggenheter. Jeg tror neppe det var det politiet søkte i det de stormet bussen, alle seks uniformerte og trent i strategisk kontroll.

I tigerstaden steg Jet (la meg i det minste avsløre hans initialer) og hans kamerat på. La oss kalle kameraten for Banarne. Bussjåføren har et anstrengt forhold til mennesker generelt og er ikke særlig serviceinnstilt, men i særdeleshet har han en ganske tydelig avsmak for nevnte herrer. I det bussen kjører ut av rudebilstasjonen, stiger det jammen på en kar i full Nupermanndrakt. Norsk flagg som flagrende cape, hjelm med horn, bolebriller (slike som gnir seg rundt ansiktet og ser ut som de er dyppet i et skimrende lag olje). Høylydt var han også. Trolig skiskyterskade.

Det må nevnes at herr Jet for ett år siden stjal bilen min. Som fagperson må jeg si meg inhabil i forsvaret av hans rettigheter i samfunnet. Det har vært mer enn ett bilde i hodet hvor Espen Lie (alltid lei inn noen som ser litt biff ut) lett klasker et balltre i Jets knær. Kunne aldri gjort det selv, bak fasaden om at da hadde jeg gått ned til et noe grovkalibret voldsnivå. Rett og slett tror jeg en før eller siden lider for feilene en gjør. Ja, Jet ser ut til å ha et behov for fotlenke og strømterapi.

De kommer på bussen ikledd gråmønstrede luer, bananknær og lite fungerende øyne. Så setter de seg i hver sin ende av bussen.
- Jeg setter meg her. Ikke så langt bak 'a sier Jet
Stille går de og setter seg.
Såvidt på motorveien, etter en god del rallende roping fra Nupermann og støle blikk og rop mellom to utrolig klønete dealer-wannabies. Fem sekunder:
- T******! KOM HIT LITT 'A!
Jet reiser seg, så irritert han klarer å bli (hvilket er svært lite) og tusler bak til kameraten. Etter tre-fire minutter reiser Jet seg og setter seg forover i bussen igjen.

En halvtime går, bussen stopper i en bakke på motorveien. Ikke akkurat noe bussen, eller noen biler, pleier å gjøre. Vi står stille. Etter to minutter åpnes dørene og seks politi går inn i bussen. Tre bak, tre foran. To av de passer utgangene mens to nærmer seg Jet fra hver side og to går rett bak i bussen.

Jeg må vel si det gikk en varm følelse av overraskelse gjennom meg. Politiet er heller ingen som vekker særlig sympati hos meg normalt sett. Den første tanken var vel
- aha! Det er derfor de har satt opp plakatene om at politihunder i tjeneste får lov til å være med bussen. Det og førerhunder. Politi kommer normalt ikke med førerhund.
Etter det kjente jeg et litt lunt og eh... ondt smil? heheheMmMMuOAHAHAHAHHA
Det tok muligens et helt sekund til jeg fattet at uniformene var ment for Jet, hans venn - og i en liten bitanke:
- Nupermann, hvorfor tar de ikke han med seg da?
Men de gjør ikke det. Nupermann får sitte. Jada, mentale pasienter er greit å frakte på. Jet og Banarne blir fraktet ut av bussen. Politiet ransaker setene de satt i, søppelkasser og hattehyller. Tror de finner noe. Forhåpentligvis mer enn hva Jet trenger for to uker. Kanskje er han så blåst at han har forsøkt seg som langer. Ah, disse skinnende rene uniformene politiet går med. Fire i lær og to i skjorte og slips.

Bussjåføren forklarer for n'te gang at grunnen til forsinkelsen har med politiet å gjøre, mens Nupermann roper:
- Narkosvin ska' vi'kke ha bussen! BRA JOBBA!
Ti sekunder går før han raller igang igjen. Bussjåføren forklarer en gang til at slikt språk vil han ikke høre og forsinkelsen og politiet og det er en grunn til at. Sett på repeat og spill den låta tre ganger. Etter Aas bryggeri er det sjåførens tur:
- Ja, da har jeg forklart overfor de som kom på her hvorfor vi er forsinket, og slik er det. Ikke noe å gjøre noe med.
Forsinkelsen er nå fem minutter, hvilket er helt eksepsjonelt og pinlig nøyaktig i forhold til når det virkelig er trafikk på motorveien.
- Nå tenkte jeg at jeg skulle på nattlus, som jeg kaller dem. Det er et litt mer dempet lys, så kan dere sove og slappe av, mens de som vil lese har leselys i hattehylla over. Ja, da slår jeg på nattlyset, som jeg kaller det, så får dere ha en behagelig reise.
To minutter etter at nattlyset er skrudd på, har Nupermann fått nok. Han må på toalettet, bakerst i bussen.
- JA, VI SKA'KE ha sånne På BUSSEN. BARE si FRA så skal jeg ordne opp!
Etter noe romstrering med døra, skværer han opp med toalettet og returnerer til setet sitt. Ralle ralle. Stille i ti sekunder, så begynner han igjen.

Nå får faktisk sjåføren nok og roper i høytalerne:
- EEEEEEEEEEEEEN GANG TIL og det er din tur til å gå av bussen. Jeg tålererer ikke sånt språk, at nå Politiet, har vært en narkorazzia her en nå, hvis du ikke holder kjeft er det lett å ordne, nå må du se og roe deg ned. Det er nok, ETT ord til så kommer de og henter deg.

Det ble stille etter det. Nupermann dabber av til et minimumsnivå og raller bare som en liten mus i ny og ne. Ti minuttter etter sitter alle passasjerer som på pinner i det et spesielt kort, men bestemt kraftgrynt kommer fra mannen i kappe. Heldigvis gikk det bra. Det kom bare et kort
- JA, n..

Ti minutter etter var jeg hjemme. Ganske lykkelig og avslappet. Selv om jeg tror jeg husker at det også steg på en kortvekst en i mørke klær som også kom på rett etter bussterminalen, rett før Nupermann. Vel vel, det får så være eller ikke. Noen ganger er det å reise på jobben som å gå to mil til fots etter melk. Barbeint. Dette var ikke så ille i det hele tatt.

Innenfor rekkevidde

Innen rekkevidde av sansenes tvil, finnes forestillingen om det fullkomne. For Kåre Valebrokks del er det muligens en engelsk pub, med høns i bakgården og et piletre hengende over den lille gressbakken ved elven. Jakten på den perfekte pub er en unnskyldning han kan bruke for å reise så mye rundt i England og oppleve de sjarmerende, men selvsagt ikke like fullkomne puber som han selv ønsker å eie en dag. Han er selvsagt livredd for å faktisk finne denne puben og bli nødt til å gjøre det han alltid har drømt om som den perfekte måte å drive resten av sitt liv.

- I det vi tror vi har funnet det ideelle, setter vi målene enda høyere.

Jeg istemmer i redselen over å bli stilt overfor idealet og måtte ta valget. Hvorfor? Fordi valget låser og utelukker muligheten for å søke høyere. Derimot har jeg kommet til at det ideelle er akkurat det alle sier om utopien: ønskelig og attråverdig, men neppe perfekt. Derfor er valget som for hver og en av oss føles og kjennes ideelt, kanskje mer erkjennelsen av og aksepten for at det ideelle sitter mer i hodet enn i omgivelsene. Jeg kan ikke sitte og vente på at KANSKJE dukker perfeksjonen opp, og hadde den gjort det, ville jeg neppe gjenkjent den.

Jeg ønsker heller å ta et aktivt tak og forsøke å skape veien mot det fullkomne. Jeg ønsker å være en del av denne todelingen i perspektiv. Jeg er også sikker på at det er mulig. Nettopp fordi det aldri vil være noe galt i å ville strekke seg stadig høyere ut fra den lykke en allerede har.

Kanskje, og hvem kan vite det? Kanskje er virkeligheten det en etterlater seg av minner og forestillinger, like som en selv opplever virkeligheten ut fra alle sanser og tankemønstre. Noen tanker gir klare bilder om når, hvor og i hvilken rekkefølge, mens andre er forestillinger om en idé som er tidløs. Bildene kan beskrive tiår, millisekunder eller ukronologisk ordnede dyrearter. Egentlig tror jeg hodet er som et digert tre, med kaskader av løv i det en forestilling brister. Det våres, slipp fangene fri.

Ikke vet jeg om livet skal leves i stadig søken eller dyrke lykken i det en allerede har. Om hodet er som et tre, tror jeg vel også at løv faller i sirkler. Løvet som faller er livsviktig næring. Bladene som henger er livgivende energiverk. De henger stadig høyere, men er på en måte de samme. Det er i hvert fall ikke sånn ute i skogen at så mange bjørketrær våkner til ask. Det er mulig Vallebrok kan gå fra å være en gran i skogen til en pil ved en stille elvebredd. Litt lik Tom Waits, der han sitter og klimprer på et piano langt ute i sumpen, i sin egen bar. Med sine egne venner og helt sikkert mange besøk.

Begjær

Det lyste i øynene til Jan Erik Larsen, i det han viste frem alle detaljer på en Koenigsegg. Et monster, en perfeksjon. Latterlig dyr, men helt sikkert verdt det. Ikke at jeg ville ofret leilighet eller noe, men bilen så ut til å gi programlederen våte munnviker. Det kan synes flatt, men hei og hå hvor det minner om skjønnhet. Skjønnhetens kjerne er i dets ufattbare unikhet. En kan gjøre nær mord for å unngå å falle for dets føtter, å bli underlagt som en siklende slave. Det eneste jeg oftest klarer i dets nærhet, er å beskrive dets ytre grense.

Det er ofte jeg stiller meg spørsmål om hvorfor denne mannen ser så ensom ut. Hva drømmer han om? Hvor er han? Angrer han for noe han har gjort, eller for noe han ikke gjorde? Kanskje er han til og med bare mett, hvem vet. Kanskje bare han drømmer om ny bil?

Det er en stilig mann, ikke prangende. En fantastisk stokk med elfenben, utskjæringer, sølv og ibenholt. Blankpussede sko med nylagt såle. Romslig jakke, en diskré lue. Velstelt, fysisk velvære med en aning smerte. Et lykkelig drag om ansiktet. Savn, jeg tror det er glade minner.

Nasjonalt senter

Nasjonalt senter for bevaring av den høye panda.

På dette senteret i Kina, med oppgave om å bevare og forske rundt panda-bjørner, utrykker ansvarlig talsmann:
- hannene er for slappe til å formere seg.
- Vi trener luktesansen deres. Vi viser dem dyreporno med pandaer og spiller parringslåter.

Pandaer som offisielle lykketroll i diplomatiske ærend. Genialt.

Broer

I dag er alle broer brent. Dagen er verdt et dikt!

Gjøre ingen ting

Godt å gjøre ingen ting,
la tankene vandre med skyene på himlen
og maurene på bakken.
For en gangs skyld la igår og imorgen
være uten mening, uten anger og bekymring,
uten beregning og forventning,
uten sorg og frykt,
bare et pust av frihet
i ingenmannsland
i stormens rolige øye.

Godt å være ingen ting,
en håndfull støv under himlen.
For en gangs skyld være navnløs og stum
og ikke gammel eller ung, mann eller kvinne,
modig eller feig, morder eller munk,
hverken for eller mot en Jesus eller Judas,
bare et pust av frihet
på en sommergrønn planet
i stjernehvirvelens rolige øye.

- Harald Sverdrup, 1980

Maskert hund

Det som brenner er å beundre. Jeg er glad for at jeg vet hva jeg aller helst vil ha her i verden akkurat nå. I morgen. Jeg håper vi ikke glir fra hverandre. Jeg håper du ser meg som jeg er og at du liker det du ser. I dag. I morgen. Og alle dager finne forståelsen og utfordringen i hverandre. Den eneste ærlige løsningen er å være den jeg er. Slik hverdagen skal være trygg og spennende på en gang. Hver dag en ny mulighet til å smile og gjøre godt.

Det er ikke alt som er verdt å nevne. Likefullt hopper tanker hit og dit og jeg forsøker å være så tydelig jeg kan på et hvert tidspunkt, uten å beskrive alle skjønne detaljer. Tid er noe rare saker. Det er ingenting å gjøre med fortiden og fremtiden er vanskelig å vite noe som helst om. Samtidig er alt der, som i en boks full av tråder. Sammenhenger kan ses. Tiden sensuerers kun av den tilgang hver og en av oss har å se den.

Godt det er mer enn tekst å forholde seg til. Det er å handle, å forbedre meg. Å være den jeg ønsker å være. Hm. Så er det på andre siden at jeg tror at jeg blir et bedre menneske med deg. Men da, da må jeg bare håpe at det jeg er, er nok. Fremover, marsj. Hurra.

Kjære Think

Gratulerer med at tidligere eier, en driftig mann, tar eierskapet av think tilbake.

I februar besøkte jeg Roma. I myten ligger forventningen om å se blankpolerte Fiat 500. Tenk på alle de filmene hvor den og snertne italienere paraderer piazzaen. Sammen med hvite telefoner, smale åssider og lange soltak er den selve optimismen. Bilen, som kunne få et ufattelig antall kolli med seg over kronglete alpeveier og det ultimate symbolet på frihet for generasjonen etter andre verdenskrig. Enda mer utrykkelig enn bobla, var Fiat 500 den ultimate famliebilen. Beskjeden, men overlegent selvsikker.

Vel, i Roma er det ikke så mange Fiat 500 som lever opp til et slikt mål lenger. Det er så mye forurensing i Roma at det ofte er bilfrie dager i sentrum, der alle turistene er. Der alle er. Der finansmenn, politikere og hele deres familie får eskorte av et par diskré, men svært så mektig Lanciaer. Kanskje med en uniformert politioffiser som tar ut penger fra tre-fire bankkort. I det han nonchalant gjør seg ferdig, får tre andre kunder benyttet den andre minibanken der. Han setter seg inn og tar på Emporiobrillene.

Det er nesten så en hørte gangsta-rytmer.

Brum brum, niks. De små elektriske bussene som også får kjøre i sentrum kommer stille som døden. Her må en virkelig følge med. Dødvinkel er et viktig moment å huske. Nei, Romerne vet å kjøre blant folk. Sikk, sakk, stille uten å mase altfor mye.

Har dere noen som helst idé hvor mange Think-biler som finnes i Roma? .. javisst, dere lager dem jo. Takk må jeg si. De er myke i form og full av respekt for fotgjengere og en lavtont virrelyd. Helt glitrende å kunne parkere hvor som helst.

I etterpåklokskap har jeg kommet på at det ikke er Think-biler jeg så, men SMART. Trist, jeg hadde tenkt å si hurra for hva dere allerede har gjort. Det står SMART-biler i de merkeligste og trangeste kroker. Litt kjedelige farger på de fleste dog. Ikke akkurat blanke, mer som skygger. Litt kjedelige kanskje. Faktisk ganske stygge.

Se å få City-bilene til Bombay, Beijing. Men, for guds skyld, se å få fikset designet. Den er rund og myk, og ekstremt funksjonell. Rubinfarget plast fra siden... det ser ut som om bilen har blitt brettet og fått seg en skikkelig bulk. Eller femten. Nei, det holder ikke for en personbil. Hvordan skal man forsvare bilens utseende når en kommer tilbake til bilutleien og en fyrrig italiener beskylder deg for å ha bulket?

Think public ser litt morsom ut, men hvorfor ikke bare gjøre den til en mye mer rendyrket firkant? Hvorfor ikke ta plassen over hjulene og la det være bilens profil? Bilen fra Aker Brygge med kart på seg, ser ut som en kamuflashefarget oppslagstavle. Hallo, hvor er konturene? Trafikksikkerhet for trafikkantene må være mulig å få til også med en front og bak som i hverfall ser ut til å tilhøre bilen. Hvilket de nå ikke helt ser ut til å gjøre. Den er ikke ment å gå så veldig fort, er den?

Å, noen har satt en eske på en jekketralle, tenkte jeg først. Tre passasjeseter er for lite. Lag den til en skikkelig firkant og der er lett et par ståplasser til.

Den nye Think City... yum yum. Der er det. Kunne kanskje tenkt meg en litt bredere bak oppe ved de røde lysene, og en enda litt mer ekstrem kurve på bakluka. Spoileren hører hjemme, men syns liksom at bakruta ikke helt treffer horisonten. Eh, uansett: Se å få den ut på gata! Send 10 gule stylede, 10 blankt røde, 10 blankt sorte til Roma. Jeg, om ikke andre, tror det hadde blitt en hel sørens mye oppmerksomhet. Send med et par new republic miniminibusser. Firkantede billedrammer forbi alle menneskene, all kunst, butikkvinduene.

Hvis dere får det til, hadde det virkelig vært morsomt å se. Det MÅ da finnes noen som har langsiktighet nok og dristighet til å satse stort på en glitrende grunnlagt klassiker? Tenk bare på hvor fantastisk det vil være å presentere tredje generasjon av city-bilen! Hva skal den kalles? Third Reich er neppe noen idé, ei heller H2O. City Hydra, Zero? En bussutgave med en stor Z i en null trykt ut på siden som et emblem og døråpner. Milliarder på milliarder hagler inn. Ti år, så kan dere bli store.

Jjeg håper dere får hevet deres lønn før alt går til himmelen. Dere klarer dette!