Helvetes forgård, nå på Facebook

Jeg sitter og tenker, helt for meg selv og uten noen forpliktende svar å avgi. Jeg tenker - hva om jeg opprettet en persona på Facebook av mitt offisielle jeg. Om ikke det går, hva med vår lokale avdeling av Helvetes Forgård AS. Jeg har sjekket, firmanavnet er ikke på brreg.no. Ikke at det er det som ville vært utfordringen.

På denne siden kan du finne svar på og kommunisere direkte med din lokale leverandør. Siden er opprettet for å kunne yte deg bedre service og for å bygge opp en kunnskapsbase. Vi mangler kunnskap forstår du vel. Det er vel ingen annen grunn til at du ønsker å bli venn med Helvetes Forgård AS.

Helvetes Forgård AS spesialiserer seg på bistand til deg som trenger det. Vis oss at du trenger det. Overbevis oss om at nettopp dine pinsler kvalifiserer til Fortapelsen (TM pending).

Nei, det er selvsagt ikke slik. En Facebook-gruppe ville kunne gjøre mye godt, men jeg tror ikke det er noen idé som vil la seg gjennomføre på noen år.

I dag mistet jeg tre kolleger når kontraktene deres gikk ut. En fjerde har levert oppsigelsen i dag. En er sykemeldt over lenger tid og kommer nok ikke tilbake. Det gjør meg trist. Samtidig føler jeg at jeg trives med noe av arbeidet jeg gjør. Det er ingen mestring å føle, men følelsen henger ved at jeg fortsatt gjør noe nyttig.

Ellers, nja, det skjer vel egentlig ikke allverden. Våren nærmer seg, verden starter å få klarere farger.

I shall wear midnight

Terry Pratchett er fortsatt en knallgod forfatter. I shall wear midnight, med sterke Tiffany, bringer nok en gang frem det beste i troen på hver enkelt av oss. Med nok humor til å få en hest til å knegge, og fotnoter. Jeg liker bøker med sterke jentehelter, som jeg liker kvinner med bein i nesa som fortsatt har jente i seg.

Det er mye likt mellom Tiffany og Daphne i Pratchetts Nation. Begge leker de med språk og headology - makt i å skape en historie. De lykkeligste og mest dramatiske slutter med bryllup, begravelse, forenklinger av hele liv. Metaforer er vel og bra, men på et tidspunkt trenger verden klar tale.

Det er en veldig hyggelig historie om hvordan en bekjemper møkkamannen. Tvilen som får oss mistenksomme, ute av stand til å se andres gode intensjoner. Hva er lyden av kjærlighet? Jeg lukker øynene og prøver å føle lyden, verden holder pusten og alt er et øyeblikk i luften, ubevegelig og evig.

Det har vel skjedd en del siden forrige gang jeg skrev. Akebakkefest. Hyttetur i helgen med selskap jeg ønsker mer av.

En venn spurte meg i kveld om jeg tror på den store kjærligheten. Det er ikke så lett å svare. På et tidspunkt trodde jeg på den, og det var et godt øyeblikk. Jeg visste hva jeg ville, hvor jeg skulle og hvor jeg var. Så hvis jeg mente det var godt da, tror jeg ennå på den.

Vi er vel alle mer eller mindre begeistrede for å tro på det vi vet er sant. Terry Pratchetts bok ble lest samtidig som det er forhåndsreklame på NRKs Spekter med spørsmålet: Hva skal til for at en revolusjon skal lykkes?

Dagens lydspor, nok en gang: Gil Scott-Heron - The revolution will not be televised.

Film bakpå

Det var en hyggelig kveld i går. Planen var en helt annen og ja, jeg skulle gjerne sett et par personer jeg er veldig glad i. Det ble noen nye bekjentskaper i stedet, drevet av champagne og lettelse over arbeidsukens slutt. La meg to i natt, sto opp klokken seks. Av en eller annen grunn.

Det er både og å se film når alkoholen brytes ned. Et fint tidspunkt å se følelsesbelastede filmer. Sippet som bare det til Temple Grandin, Mick Jackson 2010. Claire Danes som autist med interesse for kyr. Basert på sann historie, men holder fint som film. Terningkast 4.

The Great Outdoors, John Hughes 1988. John Candy og Dan Akroyd, mine to favoritter fra Chigaco. Ikke blant de beste filmene til noen av dem. Terningkast 3.

I love you man, John Hamburg 2009. Paul Rudd, Jason Segel. Fornøyelig om male bonding. Terningkast 4.

You don't mess with the Zohan, Dennis Dugan 2008. Adam Sandler, John Turturro. Gad ikke å se denne om igjen i dag. Terningkast 3.

Bortsett fra det, butikken, vært ute i solen. Ski i morgen.

Familiær oppdatering

Jeg tenkte jeg skulle ta en liten oppdatering på filmer sett i det siste. Kort og greit. Skriving er visst ikke min sterke side om dagen.

Rambo - Sylvester Stallone, 2008
Må ikke forveksles med Rambo, First Blood, som var en strålende film. Denne er skikkelig skikkelig dårlig. 2

Robocop: Prime Directives Part II: "Meltdown" - Julian Grant, 2000
Milde himmel. Må innrømme at jeg var litt til og fra under "visningen". Ikke verdt et eneste knappehode av et glansbilde. Fortellerteknisk - krapola, visuelt - lite givende, skuespillere - følelsesladet lilla skjerf-teater fremført av Hitlerjügend. 0 - null

The Sorcerers Apprentice - Jon Turteltaub, 2010
Coveret til DVD gjør dette umiddelbart gjenkjennelig som tilhørende samme klasse som Night at the Museum, National Treasure og lignende vomfyll. Fin søndagshvile.
Jeg syns Nicholas Cage så litt sliten ut. Han har vel vært med i en del eventyrfilmer de siste årene og er kanskje nær en yrkesskade. Jay Baruchel, som er læregutten, har en spesiell stemmeprakt og fremstår litt falt ned fra månen. 3


Avatar - James Cameron, 2009
Det ble to ganger på kino. Første gang jeg ser den hjemme i stua denne helga, og jeg så den første halvtimen to ganger. Det er en imponerende film på alle måter. Det er bra definerte karakterer, en historie som virker, et troverdig univers - og nok detaljer til å sluke deg hel. Fornøyelig, engasjerende. Et par detaljer er det alltid å plukke på, men - En stor film. 5


Det er godt mulig jeg har sett et par filmer til siden sist. Burde kanskje ha skrevet opp hvilke det var. Det er mye amerikansk på listen denne gangen og det er fortsatt bildefritt. Tegnet litt før jul, men neppe noe å legge ut.

Svømmekurs

Det er travle dager. Merkelige dager. Endring er på vei, sa den gamle spåkona mens hun stirret på været.

I går var det svømmekurs for andre gang med lille C. Første gang turte hun så vidt å putte ansiktet ned i vannflaten. Da vi gikk ut i bassenget i går var det første hun gjorde å dyppe hele hodet. Bravo. Ennå ikke helt trygg i vannet, litt svelging av vann, men hele tiden prøvde hun ut.

Hun sparket frem og tilbake over bassenget, sto på skuldrene mine, ikke så klengete, dykket hodet under. Vi var på bunnen av bassenget fire ganger til slutt. -Se nå, sa hun til svømmelæreren, trakk pusten, gjorde trutmunn og plopp dro jeg oss ned slik at bena hennes var på bunnen. Ikke dypt for meg, men en meter dypere enn hun noensinne har vært.

Kjempemoro. Hun var sliten som en klut etterpå. Jeg var fornøyd og håper det blir flere ganger på kurs fremover. Dette er bare starten. Nå skal det lekes og prøves ut grenser. Tilbakefall og engstelse skal overvinnes sakte men sikkert.

I dag var det LEAN arbeidsmøte på jobben. Slitsomt, ikke så veldig mye løst i dag, men en start. Og jaggu, den gale sjefen roste meg offentlig i kontormøte i dag fordi jeg "gjør en spesielt god jobb" i prosjektet. En fremstrakt hånd, en vennlig gest.

Det fremstår for meg noe falskt når det parallelt er skriflige irettesettelser å få. Hun forsøkte, det skal hun ha, og hun tror på det hun sier. Derimot stoler jeg ikke på henne lenger enn jeg kan kaste henne. Det gjør ikke måten hun styrer på bedre, med sin tilbakeholdelse av informasjon, manipulasjon og komplette undertrykkelse av kritikk.

Grunnen til at jeg er så flink i LEAN-gruppen er at jeg ikke eier skam. Jeg ser sammenhenger i små detaljer og vil være med på å endre små ting som alltid har vært forstyrrende, som jeg alltid har snakket opp om. Som jeg har fått skriftlig irettesettelse for å påpeke. Det er smått ironisk.

Den muntlige påskjønnelsen i dag tar jeg med meg. Snart blir det vel ratt bilder her igjen. Jeg føler at jeg er på vei over influensaen fra jula.