– Den italienske utenriksministeren har kalt dette 11. september for verdensdiplomatiet. Hva tenker du om det?– Hvis man bruker et så sterkt språk, har du ikke noe igjen når det skjer noe virkelig alvorlig.
Jonas Gahr Støre til NRK, 291110
Jeg tror ikke på et samfunn som er fullstendig åpent og ærlig, hvor vi alle spiller med åpne kort til enhver tid. Alle har sine måter å tenke på som ikke er egnet å transkribere. Hva man sier over forhandlingsbordet er ikke nødvendigvis slik man tenker.
Hvis en til en hver tid gir uttrykk for den minste lille tanke har en ikke lenger noen kort å forhandle med og andre kan utnytte ens frykt for å miste makt. Det er en utopi å tro at nasjonalstater eller andre store og sammensatte instituasjoner vil være uegennyttige.
Politikk vil vanskelig kunnevære hva hva et godt menneske streber etter - åpen, ærlig, villig til å vise sin sårbarhet, ikke sette seg som dommer overfor andres tresplinter, gi klart uttrykk for sine behov i ydmykhet. Det er riktig å tilstrebe åpen dialog, uansett om det kan virke konfronterende. I møte med utfordringer er det viktig å tilkjennegi at man har dem, ikke late som om en er ett med hverandre.
Det er fint at ambassadører gir uttrykk for de menneskelige inntrykkene de sitter igjen med i møte med andre profesjonelle. Det er en motvekt til det forflatede og innfløkte språket som normalt benyttes. Et eksempel på skuffende ikke-kommunikasjon er Stoltenbergs fantastiske evne til å si absolutt ingenting, til å ikke forplikte seg til noe som helst og ikke gi uttrykk for noe som helst som kan knyttes til en beslutningsprosess.
Robert Mugabwe er den gale gamle mannen. Det er mulig å se uten å møte ham over en kopp te. Derfor er det i det tilfellet bare frustrerende å se at politikere ikke våger å være klarere på det. Klare ordelag overfor Muwabwe eller den epileptiske og psykotiske lederen av Nord-Korea vil kunne ha varm krig som effekt. Noe annet enn unnfallenhet eller aggresjon må tilstrebes. Det har aldri vært lett.
Ambassadører bør kunne lære litt av byråkratiet. Det er mulig å gjøre vurderinger som gir grunnlag for videre handling uten å omtale noen i frekke ordelag. Jeg trodde faktisk det var det utdannelsen til en ambassadør gikk ut på. På den annen side er det ønskelig for USA, som for oss alle, å ha tilgang til så mye råmateriale som mulig, med så mange "myke" inntrykk som mulig, for å gi en forståelse, en erfaringsoverføring som inneholder noe mer enn tørre data.
Følelser og inntrykk bør bearbeides før de går inn som handlingsgrunnlag. Det er lov å reflektere litt. Det er noe mindre sympatisk med å konsentrere seg om personkarakteristikk fremfor mulige forslag til samhandling. Fastlåste situasjoner finnes. Det finnes grunner til at konflikten med Nord-Korea er så anstrengt, ja. Det finnes ingen absolutter, men hvis så Kim Jong har epilepsi og er lettere psykotisk - hvordan ville en psykiater uttalt seg? Ut fra et ønske om klinisk behandling og sitt kunnskapsområde, ikke om noe han ikke har kompetanse til å vurdere.
Det ligger mye risiko i å ikke til en viss grad være selvsensurerende. Spørsmålet jeg ikke har noe svar på er når er denne risikoen til fellesskapets beste? Avsløringer av motsetninger mellom et offisielt USA og det administrative og utøvende USA vil kunne gi et press om å operere mer i det åpne. Lenge etterlengtet og et viktig valgargument for nåværende president. Samtidig kan en risikere å såre sarte sjeler. Jeg er helt sikker på at Berlusconi ikke snakker pent om de han i dagslys slikker oppover ræva.
Det er for tidlig å si hva slags dokumenter, hva slags ubehagelige sannheter som er beskrevet i Wikileaks' siste frislipp. Kjør på. Gi oss en diskusjon, en purre vi kan skrelle og komme til noe mykt i midten.
