Jeg gikk en tur i skogen, som jeg ofte gjør. Det er sommer og Bygdøys skoger er nær tom for mennesker. Uansett er det ingen der jeg trår. Jeg kommer til en stor elv (jada, det er ingen elv på Bygdøy, men det er tross alt en drøm). Den flyter stille forbi blant steile klipper og myk skogbunn. Brått går jeg gjennom et ullteppe og står midt i en slags stue - sovepose, bokhyller, lerretstol, myke fargerike puter og flere tepper som lukker rommet mellom elven og klippene full av naturlige steinsofaer.
Det er en kattunge som ligger bedagelig og soler seg på en haug med ull. En annen kattunge svømmer i elva med øyne så store som tallerkener. Jeg får litt dårlig samvittighet over å ha invadert en fremmeds bosted, men det er midt i skogen og allemannsretten rår meg i fem minutter i nytelse over all varme, markblomstene som vokser i hyllene og fiskene som smiler i elva.
Jeg går ut gjennom et kremhvitt ullteppe og går inn på Shell for å slå av en prat med lokalbefolkningen. Det er ettermiddag og stille. Utenfor vinduet kommer Kona med ei venninne. Kona er 18-19 år for anledningen og litt loffhode. Jeg lener meg inntil fasadevinduet ved siden av døra som er stengt og gir henne et vinduskyss, kanskje for å erte henne siden hun bommet på døra. Hun kjenner meg ikke igjen, så jeg må ta opp iPhonen og vise henne Wordfeud. Venninna er helt blåst og trekker tyggemien i lange remser.
Så kommer han som har tilhold i villmarksrommet jeg syns var så trivelig. Han smiler og er snakksalig, lener seg inntil hyllene med hermetikk mens han snakker med damen bak disken. Jeg hilser på ham og han sier: "Sosialkomiteen var på besøk og sier de vil tvangsinnlegge meg. hehehe". Jeg stusser litt, han er jo usedvanlig oppegående, lukter nær ingenting annet enn kattunge og bark. "Men, har ikke du akkurat vasket deg da?" uttrykker jeg overrasket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar