I natt drømte jeg intenst. Jeg vandret mørkt og stille gjennom vårnatten og lyttet til en melankolsk vakker konsert av cello, kontrabass og bratsj.
Musikerne var kledd i sorte kjortler. En der i en alkove, en cellist der på en trapp, en bassist på en balkong. Bak hver og en står menn og kvinner i sort med fløyel i nedslåtte øyne. Et usynlig kor klager, uten anklage eller bebreidelse i en resonant harmoni slik engler burde synge.
Jeg våkner klokken kvart over fem dyvåt av svette og febrilsk anspenthet. Jeg sender epost til sjefen og sier jeg blir hjemme grunnet sykdom. Så sovner jeg og våkner først fire timer etter av telefon fra en bekjent som syns coveret jeg har skissert til hans voldsroman er bra.
Det er på tide å stå opp. Jeg kjenner meg ikke syk, men vandrer urolig rundt og klarer ikke å fokusere.
På Facebook får jeg vite at en i min nære bekjentskapskrets, kjæreste til Aiai, er død.
Trist som ingen ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar