Drømmehagen, hvit

I natt drømte jeg at jeg jogget. Å si at jeg misliker å jogge er litt som å si at et knivstikk er ubehagelig.

Det var en drøm å ikke lykkes, men der det er håp. Den første kilometeren var som å være 90 år og forsøke å krysse sydpolen med rullator. Beina lød så vidt beskjeder om å løfte seg.

Etter å ha akseptert at, ja vel, jeg må vel bare trene litt da, kom det seg. Lett og fin inn for landing ved vekkerklokkens ankomst.