Quisling

Et norsk ord, om ikke noe typisk norsk ord. Spiller ingen rolle. Ordet ble brukt i referanse til Vidkun Quisling, en skikkelig manipulerende og ond mann. At det ble nettopp hans etternavn som ble sittende, kan ha flere grunner, men altoverveiende historiske.

Psykiateren som var med på å produsere et skuespill om Quisling uttrykker at hans største bedrag og svik var nettopp det at han valgte å stå alene, der han lyttet kun til stemmen som var i ham og ikke tok hensyn til andre menneskers tanker.

I så måte er mange av oss Quislinger. Er det kun deri sviket består? Jeg tror at vi alle har et behov for å hevde oss. Det ligger et ønske å innføre en verdensorden vi mener er rettferdig. Kanskje var hans største bedrag hans historiske idioti. Det er ingen tvil om han var en smart mann etter de solemerker vi setter i vår utdanning og deduksjonslogikk. Det han ikke fattet, eller om en så vil mene at hans ondskap bestod i nettopp det, var hans tro på at man må knuse noen egg for å komme nærmere utopien.

Nei, om en så skulle være i god tro om seg selv, må en ikke falle i fellen både Quisling og Hamsun falt i. Den beste måten å fremme menneskets lykke i det lange løp er å fremme den her og nå.

Hvis du var en reisende i tid og rom, ville du kunne tenke: Revolusjonen må finne sted nå. Når jeg kommer tilbake etter 200 år vil dette samfunnet være sterkere og stabilt. Dersom revolusjonen ikke finner sted nå, er det usikkert om dette samfunnet vil kunne ha noe å tilby meg. Det er bedre å ta kampen nå enn siden. Den er uunngåelig.

Denne logikken finnes i mange store spørsmål. Irak er et åpenbart og kjedsomt eksempel. Den blir uttrykt i formen: For at fremtidens irakere skal få et demokratisk og rettferdig levesett og ikke kunne være en trussel til vår eksistens, må vi styrte dets regime NÅ. Dets åpenbare innhold har mer om vennligstilte og sikre handelspartnere overfor en handlende part. Og det er deri sviket består, i det å påtvinge sine behov i fremtiden på en underlegen part. Ikke irakernes behov, men sitt eget, eller verden som de kaller det.

En hver røst som hevder et behov springer ikke ut av de mange, men av de få, selv om behovet vitterlig er festet hos de mange, alle. Alle må leve konsekvensene av de få mennenes handlinger og spekulasjoner. De som vinner og de som taper. Om så revolusjonen finner sted, hvilken form vil den ha? Min beskjedne mening er at den må være en revolusjon som evner å se de store visjoner, men som makter å ta vare på de manges behov. Et absolutt krav for fremgang må være at den verst stilte bedrer sine livsomstendigheter.