Etiske retningslinjer

Staten, ved Moderniseringsdepartementet, har nettopp utformet og offentliggjort dokumentet Etiske retningslinjer for statstjenesten som har gyldighet fra 6. september 2005.

Punkt 2.2 Rapporteringsplikt:

Statsansatte plikter å melde fra til arbeidsgiver om forhold hun eller han blir kjent med og som kan påføre arbeidsgiver, ansatte eller omgivelsene tap eller skade, slik at det kan iverksettes tiltak med sikte på å unngå eller begrense tapet eller skaden.

Dokumentet bærer i det store og hele preg av å omhandle fysisk interaksjon med omgielsene som via psykologiske og sosiale prosesser skaper et bilde av forvaltningen. Noen steder kan en likevel finne direkte omtale av brutalisering i arbeidslivet.

På side syv kommenteres det, omkring kravene om effektivitet og god utnyttelse av statens midler:

Effektivitetsplikten må også ses i sammenheng med intensjonene om et inkluderende arbeidsliv. Ansatte, og særlig ledere, har ansvar for å motvirke utstøtning fra arbeidslivet, fremme helsefremmende arbeidsplasser og forebygge stress og utbrenthet.

Det sås her selvsagt tvil om de etiske retningslinjenes selvstendighet, i det man refererer til et dokument som er kjent for å være kontroversielt og med en del åpenbaringer av negative virkninger. For eksempel i logikken at dersom man er forpliktet til å få ned sykefraværet er det enkleste å kun ha arbeidsgivere som oppfyller bedriftens krav om funksjonsdyktighet slik de er i dag. Det motsatte, å sette et menneskelig nivå på kravene ved for eksempel økt bemanning eller en kvalitetsøkning i dataredskaper, er ressurskrevende og vil i ordinære tilfeller føre til et mindre overskudd - det være seg økonomisk eller produktivitetsmessig som antall enheter produsert per ansatt. Dersom en positiv trend ikke vil kunne vises før din stilling vil måtte forsvares, det være seg ved neste valg eller årsmøte hvor årets avkastning fordeles, vil jeg like å se den leder som får gjennomslag for et krav om å senke den enkelte ansattes arbeidspress.

Ja, jeg vil virkelig like å se den lederen. Noen med litt mer mot enn ståpels, noen fler visjoner enn prestisje i sine øyne.

Som ansatt er man forpliktet til å si fra om forhold en er gjort kjent med som kan påføre skade. Vel, det er vel ikke akkurat slik at det ligger grønne steiner og gløder i lobbyen en dag. Stress ut fra manglende ressurser og mer og mer komplekse krav i både allsidighet, spesialitet, samtidighet - dette er noe en kan se kun som trend. Det er vanskelig å påvise eller argumentere for sannsynligheten i skade på forhånd, med mindre det dreier seg om fysiske størrelser som står i direkte fare. Sykefravær er normalt og sykdom oppstår sjelden ut fra en faktor alene. Stress kan være noe som gjør vondt værre og bringer en over terskelen.

I hvilken grad skal en arbeidsplass ta hensyn til den enkeltes livssituasjon? Vel, kanskje ved å lytte til både den enkelte og forsøke å skape seg et bilde av seg selv som organisme i en virkelig verden, og deretter agere, være villig til å endre verden.

Hva så når det er sagt fra og intet skjer? Ikke i går, ikke i dag, trolig ikke i morgen. Når en ikke engang får tilsvar på de bekymringer som uttrykkes? En kan jo slutte, finne seg et annet arbeidssted. Selv om det skulle være bare fordi det er et nytt arbeidssted. For det er liten tvil om at krav om effektivitet og kortsiktig utnyttelse av ressurser har vært normen hittil.

Når naturressursene dvindler hen, sloss en frenetisk for at gevinst per hode forblir like høyt det har vært. Selv om det skulle bli færre hoder. Når så menneskelige ressurser dvindler hen, hvem vil se det annet enn nettopp i de målbare tallene? Når dette lar seg måle, ved for eksempel økt antall uførepensjonister, vil det enkleste være å redusere antall uførepensjonister. Selvsagt, men det kunne jo vært en løsning å gjøre noe med de store visjoner, slik at det faktisk finnes plass til alle å yte etter evne, motta etter behov. Det er grunnleggende feil, etter min mening, å overlate alt ansvar for å hevde sin plass til den enkelte. Har vi blitt et så kaldt samfunn at vi ikke evner å se vår neste?