Dexter

I just watched Dexter the season final of Dexter 7. To some extent it has puzzled me why I like the series so much. There is of course something intriguing with a killer that seems to have a moral code.

Dexter is not a harmonious being. He is full of anguish, have trouble relating to others but on the surface. He doesn't walk - he glides - like a "fucking lizard on ice". Not someone I'd like to get on the wrong side of.

The simple reason I like Dexter will spare all other considerations and words. It's the characters, in their depth and complexity.

The simple reason I like Dexter is that they do not turn away. They do not shie away from pain. They do not turn a blind eye, but accept that your destiny is nothing but choices you have to live with.

The alternative is so much worse.

Slå meg, det er jul

Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å fortelle, men fordi det har vært andre prioriteringer, andre lyster.

Jeg har flyttet - stor endring, mindre pendling. Jeg har lært mye om layout og har brukket om en hel bok. Stolt. Jeg har tatt noen ok bilder. Jeg har stort sett behandlet de rundt meg rundhåndet og mildt.

Men... joda, litt intens. Ingen endring. En lei tendens til å skremme mennesker jeg ønsker å komme nærmere. Er det så tydelig? Ja, og jeg vet det. En liten personlighetsforstyrrelse, men siden personlighetsforstyrrelser er ubehandlbare er det nærmest ingenting å bry seg om.

Etter en lang tid med hardt arbeid har jeg endelig hatt litt tid til å lese tegneserier. To hele dager med oppslukt glede. Før Inkalen av Jodorowsky og Janjetov er like bra som den var første gang jeg leste den, full av visdom, et sykt samfunn og kraftige konflikter. The Preacher av Ennis og Dillon er en fantastisk horrorwestern. Bone av Jeff Smith... ah, deilige små metasmurfer.

Av bøker har det blitt mest science fiction. Siden sist er det så mange bøker at jeg ikke har tenkt til å nevne de alle. Jeg har vel lest tre-fire bøker av Ian M Banks - både science fiction og regulære romaner. Jeg har lest alle jeg ikke hadde lest av Charles Stross - som er litt ujevn i stilen, men som fortsatt kommer i land med gullkorn. Det har blitt lite verdenslitteratur. Etter Atlas Shrugged må det bli en pause (forbanna drittbok).

Ellers - lite sommer i år, men det tegner til en god vinter med snø.

Super 500

Hvert halvår blir verdens kraftigste superduperdatamaskiner rangert. Det er forbundet med prestisje å havne på top500 som listen kalles. Det er lenge siden USA har stått på toppen av listen - så vidt jeg husker. Deres nasjonalstolthet er gjenopprettet når Sequoia ved Lawrence Livermore National Laboratory ble fyrt opp i januar.

Selv om Sequoia kjørte på 80 prosent kapasitet i testfasen, tikket den runt 16,82 petaFLOPS. Det er 16 millioner milliarder operasjoner per sekund. Hva skal de bruke maskinen til når den er ferdig? Å kjøre simuleringer for å kunne forlenge levetiden på atomvåpen. Duh.

I 2007 ble en halv musehjerne simulert på lillebroren til Sequoia, en prototype som kjørte på 280,6 teraFLOPS. Den simulerte interaksjonene mellom 8 millioner neuroner gjennom 6 400 synapser tilsvarende 1 sekunds aktivitet. Simuleringen tok 10 sekunder.

I 2009 var kapasiteten oppe i en hel kattehjerneekvivalent når samme forskningsinstitutt simulerte en celle-for-celle simulering av det menneskelige synssenteret. 1,6 milliarder neuroner koblet sammen av 9 billioner synapser. Ett sekunds simulert tid tok 10 minutter. Maskinen simuleringen kjørte på het Dawn og hadde en kapasitet på 415 teraFLOPS i den ene uken den var i uttesting, før også den gikk inn i lukkede prosjekter for å regne på kjernereaksjoner for Department of Energy. For å forlenge levetiden på atomvåpen.

A second simulation, with 1 billion neurons, ran a little faster--but still only at one-eighty-third of normal brain speed. - Popular Mechanics, 18.12.2009

Etterspørselen etter regnekraft er gigantisk, men det er litt vansker med kost/nytte-skalering med dagens prosessorer. Det er rett og slett for dyrt å bygge superdatamaskiner med fler og fler prosessorer. Værsimuleringer, proteinatlas, high-volume-trade, kosmologi, høyenergifysikk, materialforskning - det er mange bruksområder.


Per neste år er energiforbruket rundt 200 W per teraFLOPS, eller rundt 200 millioner watt per exaFLOPS. En menneskehjerne (cortex) har rundt 25 milliarder koblinger. Noen tipper 2018 for første gang en klarer å passere 1 exaFLOPS på en ikke altfor ressurskrevende måte. I 2009 tippet Modha, mannen bak simuleringen av synssenteret, at en trengte regnekapasitet 1000 ganger så stor som da og at dette ville være mulig innen 2019.


Uansett når - det vil skje. Den eneste tenkte grensen er den brå overgangen fra små simuleringer til komplette systemer som skaper uventet output. Når vi får energiforbruket ned i 20 W på en sanntidssimulering av en kattehjerne er maskinen antagelig langt smartere enn en katt.

Spaceage - begun

Amidst economic turmoil, malfunctioning Olympic flames and the usual hubris floating around in the news, a new space age has begun. SpaceX delivers supplies to the International Space Station today. For those with least the tiniest amount of imagination, may see this as the beginning of a new age.

Yes, I find it exciting. The exploration of space is simply a staggering adventure that may yield humanity great opportunities. No, it will not save us from ourselves. Those who can afford to go into space now are the nonsensical rich. Those investing in future harvesting of asteroids or transport services to and from low earth orbit and beyond are already full of resources and basically need more money like a bear needs a hammock. The motivation and  willingness to be the first to go into the unknown is a human drive like no other.

Those few pioneers might become so powerful and rich it beggars belief, but that is nothing new. We are just now starting to noticing that big companies are a state onto their own on an unprecedented scale as vital  infrastructure is in the hands of private companies, not the national state. Who controls our daily lives, who has the most detailed information about ourselves, who can punish or award us in a digital age? The weapons of police, judges and armies are less frightening to one as myself - sheltered and provided for in a safe country - than the power Google, Facebook, Apple and Microsoft. Without them I'm a dead baby seal.

In the long run however, the age of private entrepreneurship that has now begun, may well give benefits and opportunities for many, just as the present digital age gives each and one of us at least the pretence of free speech.

In the short term, only specialists are needed for the exploration of space. Doctorpeople and a few technicians and a relatively small support infrastructure. In the mid term, specialized robots, a few dare-devil doctor guys, a few technicians and small businesses popping up on home turf, serving and living of the products going into space and distribution of goods coming down. In the long term however, travel will get cheaper and manpower on a larger scale will be needed. Robots are well, but who is to take decisions about what we want to do other than ourselves? You don't stay sane on the moon without company.

Mening, løs

I natt drømte jeg intenst. Jeg vandret mørkt og stille gjennom vårnatten og lyttet til en melankolsk vakker konsert av cello, kontrabass og bratsj.

Musikerne var kledd i sorte kjortler. En der i en alkove, en cellist der på en trapp, en bassist på en balkong. Bak hver og en står menn og kvinner i sort med fløyel i nedslåtte øyne. Et usynlig kor klager, uten anklage eller bebreidelse i en resonant harmoni slik engler burde synge.

Jeg våkner klokken kvart over fem dyvåt av svette og febrilsk anspenthet. Jeg sender epost til sjefen og sier jeg blir hjemme grunnet sykdom. Så sovner jeg og våkner først fire timer etter av telefon fra en bekjent som syns coveret jeg har skissert til hans voldsroman er bra.

Det er på tide å stå opp. Jeg kjenner meg ikke syk, men vandrer urolig rundt og klarer ikke å fokusere.

På Facebook får jeg vite at en i min nære bekjentskapskrets, kjæreste til Aiai, er død.

Trist som ingen ord.