Krig i vår tid

Verden er ikke så vanskelig som det kan synes hvis en tenker etter. Jeg har lest Scientific American, med artikler om kartlegging av gener og håpet deri om å kunne gi målrettet terapi. Stephen Hawking om at ingen enkelt teori kan beskrive virkeligheten, at vi som observatører alltid vil være i bildet.

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å gjengi Hawkings ord. Hans tørre humor og stålskarpe observasjoner er gode. Samtidig tenker jeg den samme tanken som når jeg leste genartikkelen: Gammelt nytt. Fint at noen påpeker det. Fint at realfagene ikke er så selvsikre som de gir uttrykk for. Fint at det har begynt å skli inn.

Artikkelen om kartlegging av menneskets genmateriale tok utgangspunkt i den fremtidstro som fantes i 1990 og hvorfor vyene ikke har innfridd. Det har ikke lyktes å peke på noen en-til-en sammenheng mellom vårt DNA og sykdom. Vårt arvemateriale, fordelt på 23 doble kromosomer, hvorav 22 er kjønnsløse, består av over tre milliarder basepar (nukleotider). Dette er som kildekode å regne. Én unik sekvens av C, G, T, A uttalt gjennom rundt 19 tusen gener. Forbannet komplekst bare i en slik kort sammenfatning. Til og med upresist. Vi har ennå ikke teknologien eller teoriene til å fullt ut kunne kartlegge vårt DNA.

Uansett om en forstår det eller ikke er det et komplekst system av større og mindre enheter. Den enkleste måten å se det på, som jeg kommer på, er en sammenligning med informasjonsteori. Det er ikke mulig å ha fullstendig kontroll over et komplekst system i ukjente situasjoner. Det er alltid mulig å feilsøke, men langt enklere i etterkant enn på forhånd. Og ikke nok med at DNA samhandler med seg selv, det samhandler også med sine omgivelser på ufattelig kompliserte måter, med langtrekkende konsekvenser. Vi kaller det liv.

Det er klart våre omgivelser påvirker oss. Det er åpenbart at våre omgivelser, nære og fjerne påvirker også vårt arvemateriale. Noe annet er naivt å tro, men det kan like fullt være hensiktsmessig å søke å kartlegge funksjonen til samtlige linjer kode i programmet. Det dukker stadig opp nye funksjoner, nye sammenhenger, små biter vi har nytte av å forstå. Designermennesket er nærmere virkeliggjørelse enn det fullstendige og udødelige mennesket. Vi vil ikke bli friske over natta, men håper alltid på illusjonen om kontroll.

- Will the real Hunter Thompson please rise up?
Jeg ser på dokumentaren om Hunter S Thompson som gikk på NRK 281010 - Gonzo: The Life and Work of Dr. Hunter S. Thompson. Den ligger ute inntil 281110, på nett-TV i det minste.

Ekorn

Rett og slett. Hummer er fortært, ekorn snakket med. Forrige uke endte bra. Jeg sitter og tenker for mye nå.

Mandag tilbragte jeg på Bygdøy, i vakkert solskinn, vindstille og i selskap med lille C. En fire-åring setter det meste annet i skygge. Fantastisk å vandre der, over digre fjell, dype kløfter, små venner (sjøstjerne som jeg vasset for å få tak i) en gråter når en slipper dem ut i vannet igjen. Eventyrland. Hoppe i gyldent ettermiddagsløv.

Humre humre

Hummer er sjuke vesener. Av en eller annen grunn virker det som om de liker Billy Joel. Det er noe merkelig å kjøre med hummer i bilen (igjen, Yaris er egentlig ikke å regne som bil) og høre knatrelyder når Billy Joel kommer på radio.

P3 har live-sending i 72 timer. Veldig hyggelig program. Selv etter å ha hørt ti timer av det i dag. Tross Billy Joel. Der, jeg har nevnt ham tre ganger. Det får holde. God natt.

Første snøfall

Vel vel. Da var det på tide igjen. Første snøfall. Som i fjor, på denne tiden, skal jeg ned til Sørlandet og hente hummer. Kjørende i en Toyota Yaris, som strengt talt ikke burde vært lov å kalle bil. Kjøretøy, kanskje.

Det blir en fin tur. Så får alle hundene glede seg til å leke med snøen som snart blir liggende.

Litt mye jobb

I ferden mot dag følger også jeg stjernene som lyser kun et kort glimt. Den lille åpenbaring. Det er ingen stor ting, men en liten motsats. Ikke i seg selv fyllestgjørende, men en utmerket kommentar.

Jeg har en sjef som har har en lei tendens. Hun forstår ikke hva kommunikasjon innebærer, hvordan hennes egen stemme bæres rundt, men føles presset på. Hun forstår ikke nettikette. Sjefen har litt vanskelig for det, men for all del, hun gjør forsøk. Uavhengig av hva jeg mener en leder bør inneha av egenskaper, er det én ting jeg håper andre enn meg selv kan reagere på.

Som rosa, blå, fet, stor, kursiv tekst i eposter merket Viktig! må leses av alle. Hadde hun visst hvordan hun gjorde det, ville det helt sikkert vært blinkende stjerner og eksploderende ord.

Da foretrekker jeg fredagslotteriet, som bruker nøyaktig de samme virkemidlene, men som forstår sin plass. Det er humor når en invitasjon blir skrevet på nødrim i plakatskrift.

Et lite opprør. Karnevalets hellige plass og rettighet til å gjøre narr av, til å risikere ironi. Dette er tradisjon fra lensherrenes tid. Vi spiser ikke kjøtt i fasten. Fredag er vår udøpte bytting.