Pausefisk

Tja, hva skal jeg i det hele tatt si? Jeg synes jeg har sagt det som sies kan om både vær og vind. Jeg har ikke lyst til å snakke så mye mer. Jeg har lyst til å leve snarere enn å henge mitt liv på simple og forflatende ord. Jeg har lyst til å holde henne i mine armer, til å være der når hun trenger meg og føle at livet er noe mer enn å vente på dagen som kommer i morgen.

Klart jeg har valg. Valget om å gi opp - for skal ikke livet leves her og nå, snarere enn å vente på noe en ikke vet noe om? Det blir å tenke seg til blods hvis alle veier, irrganger og små stier skal tråkkes opp før en har gått de. Noen ganger må valget tas, slik at energien ikke tømmes helt i ventetiden.

Det skjønne været i helgen flyr forbi. Klart jeg gjør ting, klart det. Jeg ligger ikke i fosterstilling hele tiden, selv om ja, mobiltelefonen er rimelig nærme selv i dusjen. Men å ikke engang kunne ringe eller gi en oppmerksomhet, forsikre henne om at jeg er her, se henne smile og hente like mye energi som jeg brygger selv i hennes nærhet... det er et svart helvete med muggent syltetøy.

Men, denne gangen venter jeg. Denne gangen er det verdt det. Jeg er hellig overbevist. Patetisk? Lurer jeg meg selv og omverdenen når jeg er så sikker på at bare, bare vi får leve i nærhet og sikkerhet om hverandre, da - da blir alt fint. Selvsagt er det ikke så lett. Men da slipper vi i det minste å late som og gnage innover i tvilen til det er ingenting av oss selv igjen.

Grynt. Grynt er ordet. Fremover marsj, takle problemene når de dukker opp. Klart og tydelig vil jeg leve. Varmt og i håp. Ikke klamt og i tvil.

Kort tale

Bordet fanger. Ingen joker. Ess på topp.

Dronningen ligger åpen på bordet. Hennes ess i hjerter svelger min spader knekt.
Plutselig sitter en der, i drømmehuset på kløvergaten.

Det er godt livet ikke bare er kort, men også lunefult.

En havhest svømmer forbi.

Sjokoladekake

100-125 g smør
175-200 g sukker
2 egg
1 ts bakepulver, siktes
150 g hvetemel
2 ts vaniljesukker
3-6 tx kakao, siktes
1 dl melk/fløte

Smør og sukker søres hvitt. Det øvrige blandes i den rekkefølge det står. Stekes i langpanne sånn passe lang tid på ca 175-200 grader i ca en halv time i en rund kakeform. Deigen testes med strikkepinne eller luktesans for å sjekke at den er ferdig. Avkjøles, deles og fyllet smøres i og på.

Fyll:
100 g smør
200 g melis
2 eggehviter
2 ss kakao, siktes
romessens eller kaffe som smakstilsetter (appelsin?)

Kanskje til og med en seigmann eller to på toppen er det som skal til for å gjøre det helt over toppen.

Busstur gjennom helvetes forgård

Som kjent er dette tid for både krokus og hestehov i solrike beliggenheter. Jeg tror neppe det var det politiet søkte i det de stormet bussen, alle seks uniformerte og trent i strategisk kontroll.

I tigerstaden steg Jet (la meg i det minste avsløre hans initialer) og hans kamerat på. La oss kalle kameraten for Banarne. Bussjåføren har et anstrengt forhold til mennesker generelt og er ikke særlig serviceinnstilt, men i særdeleshet har han en ganske tydelig avsmak for nevnte herrer. I det bussen kjører ut av rudebilstasjonen, stiger det jammen på en kar i full Nupermanndrakt. Norsk flagg som flagrende cape, hjelm med horn, bolebriller (slike som gnir seg rundt ansiktet og ser ut som de er dyppet i et skimrende lag olje). Høylydt var han også. Trolig skiskyterskade.

Det må nevnes at herr Jet for ett år siden stjal bilen min. Som fagperson må jeg si meg inhabil i forsvaret av hans rettigheter i samfunnet. Det har vært mer enn ett bilde i hodet hvor Espen Lie (alltid lei inn noen som ser litt biff ut) lett klasker et balltre i Jets knær. Kunne aldri gjort det selv, bak fasaden om at da hadde jeg gått ned til et noe grovkalibret voldsnivå. Rett og slett tror jeg en før eller siden lider for feilene en gjør. Ja, Jet ser ut til å ha et behov for fotlenke og strømterapi.

De kommer på bussen ikledd gråmønstrede luer, bananknær og lite fungerende øyne. Så setter de seg i hver sin ende av bussen.
- Jeg setter meg her. Ikke så langt bak 'a sier Jet
Stille går de og setter seg.
Såvidt på motorveien, etter en god del rallende roping fra Nupermann og støle blikk og rop mellom to utrolig klønete dealer-wannabies. Fem sekunder:
- T******! KOM HIT LITT 'A!
Jet reiser seg, så irritert han klarer å bli (hvilket er svært lite) og tusler bak til kameraten. Etter tre-fire minutter reiser Jet seg og setter seg forover i bussen igjen.

En halvtime går, bussen stopper i en bakke på motorveien. Ikke akkurat noe bussen, eller noen biler, pleier å gjøre. Vi står stille. Etter to minutter åpnes dørene og seks politi går inn i bussen. Tre bak, tre foran. To av de passer utgangene mens to nærmer seg Jet fra hver side og to går rett bak i bussen.

Jeg må vel si det gikk en varm følelse av overraskelse gjennom meg. Politiet er heller ingen som vekker særlig sympati hos meg normalt sett. Den første tanken var vel
- aha! Det er derfor de har satt opp plakatene om at politihunder i tjeneste får lov til å være med bussen. Det og førerhunder. Politi kommer normalt ikke med førerhund.
Etter det kjente jeg et litt lunt og eh... ondt smil? heheheMmMMuOAHAHAHAHHA
Det tok muligens et helt sekund til jeg fattet at uniformene var ment for Jet, hans venn - og i en liten bitanke:
- Nupermann, hvorfor tar de ikke han med seg da?
Men de gjør ikke det. Nupermann får sitte. Jada, mentale pasienter er greit å frakte på. Jet og Banarne blir fraktet ut av bussen. Politiet ransaker setene de satt i, søppelkasser og hattehyller. Tror de finner noe. Forhåpentligvis mer enn hva Jet trenger for to uker. Kanskje er han så blåst at han har forsøkt seg som langer. Ah, disse skinnende rene uniformene politiet går med. Fire i lær og to i skjorte og slips.

Bussjåføren forklarer for n'te gang at grunnen til forsinkelsen har med politiet å gjøre, mens Nupermann roper:
- Narkosvin ska' vi'kke ha bussen! BRA JOBBA!
Ti sekunder går før han raller igang igjen. Bussjåføren forklarer en gang til at slikt språk vil han ikke høre og forsinkelsen og politiet og det er en grunn til at. Sett på repeat og spill den låta tre ganger. Etter Aas bryggeri er det sjåførens tur:
- Ja, da har jeg forklart overfor de som kom på her hvorfor vi er forsinket, og slik er det. Ikke noe å gjøre noe med.
Forsinkelsen er nå fem minutter, hvilket er helt eksepsjonelt og pinlig nøyaktig i forhold til når det virkelig er trafikk på motorveien.
- Nå tenkte jeg at jeg skulle på nattlus, som jeg kaller dem. Det er et litt mer dempet lys, så kan dere sove og slappe av, mens de som vil lese har leselys i hattehylla over. Ja, da slår jeg på nattlyset, som jeg kaller det, så får dere ha en behagelig reise.
To minutter etter at nattlyset er skrudd på, har Nupermann fått nok. Han må på toalettet, bakerst i bussen.
- JA, VI SKA'KE ha sånne På BUSSEN. BARE si FRA så skal jeg ordne opp!
Etter noe romstrering med døra, skværer han opp med toalettet og returnerer til setet sitt. Ralle ralle. Stille i ti sekunder, så begynner han igjen.

Nå får faktisk sjåføren nok og roper i høytalerne:
- EEEEEEEEEEEEEN GANG TIL og det er din tur til å gå av bussen. Jeg tålererer ikke sånt språk, at nå Politiet, har vært en narkorazzia her en nå, hvis du ikke holder kjeft er det lett å ordne, nå må du se og roe deg ned. Det er nok, ETT ord til så kommer de og henter deg.

Det ble stille etter det. Nupermann dabber av til et minimumsnivå og raller bare som en liten mus i ny og ne. Ti minuttter etter sitter alle passasjerer som på pinner i det et spesielt kort, men bestemt kraftgrynt kommer fra mannen i kappe. Heldigvis gikk det bra. Det kom bare et kort
- JA, n..

Ti minutter etter var jeg hjemme. Ganske lykkelig og avslappet. Selv om jeg tror jeg husker at det også steg på en kortvekst en i mørke klær som også kom på rett etter bussterminalen, rett før Nupermann. Vel vel, det får så være eller ikke. Noen ganger er det å reise på jobben som å gå to mil til fots etter melk. Barbeint. Dette var ikke så ille i det hele tatt.

Innenfor rekkevidde

Innen rekkevidde av sansenes tvil, finnes forestillingen om det fullkomne. For Kåre Valebrokks del er det muligens en engelsk pub, med høns i bakgården og et piletre hengende over den lille gressbakken ved elven. Jakten på den perfekte pub er en unnskyldning han kan bruke for å reise så mye rundt i England og oppleve de sjarmerende, men selvsagt ikke like fullkomne puber som han selv ønsker å eie en dag. Han er selvsagt livredd for å faktisk finne denne puben og bli nødt til å gjøre det han alltid har drømt om som den perfekte måte å drive resten av sitt liv.

- I det vi tror vi har funnet det ideelle, setter vi målene enda høyere.

Jeg istemmer i redselen over å bli stilt overfor idealet og måtte ta valget. Hvorfor? Fordi valget låser og utelukker muligheten for å søke høyere. Derimot har jeg kommet til at det ideelle er akkurat det alle sier om utopien: ønskelig og attråverdig, men neppe perfekt. Derfor er valget som for hver og en av oss føles og kjennes ideelt, kanskje mer erkjennelsen av og aksepten for at det ideelle sitter mer i hodet enn i omgivelsene. Jeg kan ikke sitte og vente på at KANSKJE dukker perfeksjonen opp, og hadde den gjort det, ville jeg neppe gjenkjent den.

Jeg ønsker heller å ta et aktivt tak og forsøke å skape veien mot det fullkomne. Jeg ønsker å være en del av denne todelingen i perspektiv. Jeg er også sikker på at det er mulig. Nettopp fordi det aldri vil være noe galt i å ville strekke seg stadig høyere ut fra den lykke en allerede har.

Kanskje, og hvem kan vite det? Kanskje er virkeligheten det en etterlater seg av minner og forestillinger, like som en selv opplever virkeligheten ut fra alle sanser og tankemønstre. Noen tanker gir klare bilder om når, hvor og i hvilken rekkefølge, mens andre er forestillinger om en idé som er tidløs. Bildene kan beskrive tiår, millisekunder eller ukronologisk ordnede dyrearter. Egentlig tror jeg hodet er som et digert tre, med kaskader av løv i det en forestilling brister. Det våres, slipp fangene fri.

Ikke vet jeg om livet skal leves i stadig søken eller dyrke lykken i det en allerede har. Om hodet er som et tre, tror jeg vel også at løv faller i sirkler. Løvet som faller er livsviktig næring. Bladene som henger er livgivende energiverk. De henger stadig høyere, men er på en måte de samme. Det er i hvert fall ikke sånn ute i skogen at så mange bjørketrær våkner til ask. Det er mulig Vallebrok kan gå fra å være en gran i skogen til en pil ved en stille elvebredd. Litt lik Tom Waits, der han sitter og klimprer på et piano langt ute i sumpen, i sin egen bar. Med sine egne venner og helt sikkert mange besøk.