I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før: Jeg tok opp en samtale med mobilen. Jeg hadde en følelse av at det ville være en fornuftig ting å gjøre, om nå fornuft er noe som burde blandes inn.
Vi har fått ny sjef. Jeg har hittil ikke hatt noen god følelse med henne og har fryktet at dette kommer til å bli en periode med steile konflikter. Alle skal få en sjanse, og litt slinger kan forekomme - jeg tar en dag om gangen. Dette er bare hennes andre dag på jobb. Hun klarte seg gjennom dag én. I dag… Med seg tok hun sin personlige assistent. Hallo! Vi snakker om offentlig virksomhet med rett over 30 ansatte.
Som representant for en del av de ansatte, er det min oppgave å gå inn i spørsmål om spilleregler. Det ble ikke informert om denne ansatte, hvor midlene kommer fra eller hva dennes rolle skal være. Det ble sendt ut en epost via avdelingsleder om at hun var der og skulle være sjefens HR-bindeledd og støtte for mellomledelsen. Hallo!
Etter å ha lest eposten flerfoldige ganger i sterk undring og mottatt sterke signaler fra mine kolleger, ble saken sendt til rådgivning hos min overordnede tillitsvalgte. Når jeg så fikk svar tilbake og hadde referanser til lovverk, avtaler og forventinger forsøkte jeg å oppsøke leder. Hun var opptatt.
Derfor sendte jeg en epost med kopi til øvrige tillitsvalgte og verneombud, hvor jeg kort og godt ber om at det blir kalt inn til et møte mellom leder og organisasjon. Jeg betegnet situasjonen som en brist på informasjon fra leder. Ett minutt etter fikk jeg svar hvor hun satt pris på om jeg kunne komme inn til henne nå. Som sagt, så gjort.
Selv mener jeg at jeg holdt meg særdeles rolig, om enn noe klar i talen. I det jeg kommer inn på kontoret til sjefen blir jeg møtt av en noe pågående … person.
Referat følger:
- Var ikke det å slå litt på stortromma a’?
- Nei, jeg syns faktisk ikke det.
<Jeg starter her å si noe mer, men blir avbrutt>
- Neste gang du ønsker å ta opp noe, snakk med meg, før du sender det videre. Det er vel greit. <> klarer å snakke om… <>
- Nei, men jeg syns du skal kalle inn alle organisasjonene. Nå. Fordi dette er noe du har informasjonsplikt om.
- Ja, og jeg ble ansatt her i går vettu.
- Ja…?
- Og hvis ikke #### har sagt noe om det, vet ikke jeg så mye om.
- mhm? Vi skal informeres om hvilke
- Det ble dere nå.
- Etter at hun er på plass?
- Ja
- Ja. Syns du det er en god måte å starte her på?
- Jeg… Det er en god måte i den forstand at vi har jo ingen andre som har den rollen i dag.
- Nei. Har vi behov for den rollen?
- Yes.
- Det har vi?
- Jah.
- mm. Kan vi informeres om at vi har behov for den?
- Vanligvis gjør jeg alltid det.
- Ja? Men da har du ikke gjort det denne gangen.
- Nei! Jeg kan jo ikke gå inn og informere når det ikke er mitt kontor!
- Det er ditt kontor fra og med i går.
- Ja. Og det burde jeg kanskje ha sagt.
- Det burde du absolutt ha sagt. Vi vil vite hva slags budsjettmessige konsekvenser dette har.
- mm
- Er det noen omdisponering fra drift til lønn? Er det
- Jeg har skjønt hva du vil ha. Og det skal du få! Jeg kaller inn til et VELDIG kort møte.
- Gjør det. Men hvorfor… Kan jeg spørre om hvorfor du…
- Det er helt i orden, men jeg skal på ski.
<Bråk. Hun avbryter samtalen og jeg blir skysset mot døren. Jeg spør om hvorfor hun er så avvisende og agressiv, at hun kommuniserer på denne måten.>
- <> Jeg syns du er litt avvisende nå.
- <> Da må du sette deg ned.
- Jeg syns det er litt dårlig måte å skape samarbeid på.
- Ja, jeg opplever også det. Jeg merker jeg blir rimelig provosert av sånne mailer. At du ikke kan komme til meg. <> Jeg er ikke vant til de… på mail og sånne ting.
- Har du noen idé om hvor mye prat det har vært her på huset i dag?
- Nei, jeg vet ikke.
- Nei?
- Men det er veldig viktig at du kommer til meg og snakker med meg da. Og ikke sender det på mail.
- Det er viktig at du kommer til oss og snakker med oss.
- Jeg kan godt ta kritikk på det, hvis det er viktig. Med denne dama. Som skulle være her i tre måneder. Men du vet at, dette er jo, dette er jo klarert med fylket da.
- Ja.
- Ikke sant. Det er jo ikke noe jeg gjør bare for <>
- Hvorfor har vi ikke fått noe som helst informasjon?
- Nei, men. Jeg tenkte ikke det var viktig en gang.
- Nei, men det er det altså.
- Ja. Ja.
Ja. Da må vi få til det
- Administrativ tilsetning. Er det det, det er? (note: merkelig å se så mange det etter hverandre)
- Eeh… Det blir vel det det er. U utlånt i tre måneder.
- Ja. Hun er utlånt i tre måneder. mhm. Og så vil gjerne vi vite hva arbeidsoppgaver og hennes posisjon her egentlig er. Det er det også mange som stusser på.
- mhm
- Eposten fra deg, den sa oss egentlig ikke så fryktelig mye sånn sett. Og hva slags ansvar har hun. Hun går rundt og spør folk om ting.
- Ja, nei, jeg…
- Skal hun være med i ledermøter?
- Det kan vi godt ta. For meg er det helt… underlig fordi at jeg er veldig vant til den måten å jobbe på.
- Ja
- Det er ikke dere.
- Men vi er avhengig av å ha litt mer åpenhet omkring prosesser.
- Ja, men da skulle jeg ønske at du kom til meg i stedet for å sende mail.
- Den tar jeg ikke kritikk på, for du kom ikke til oss.
- Nei. Ja ja.
- Og alle organisasjonene må informeres om dette her også. Det er ikke jeg som ###
- Eller at dere kommer da.
- Ja
- Ja.
- Men det du som skal kalle oss inn møte.
- Ja, men da må du hjelpe. Du må hjelpe meg med å bli god. Og det gjør du ikke hvis du sender mailer. Da må du snakke med meg.
- Jeg syns ikke den eposten var veldig skarp da. For å si det sånn.
- Jeg opplevde den som veldig skarp.
- Du mener det?
- Ja.
- Ja.
- Veldig.
- Men da syns jeg du skal sette deg inn i medbestemmelsesapparatet litt bedre. Det er
- Ja, eller så kan vel du hjelpe meg med det. Før du sender mailer. Hvis det er noe du syns…
Jeg har veldig godt samarbeid med mine tillitsvalgte.
- Jeg er ikke her for å lære deg hvordan du skal utføre din stilling.
-
Hvorfor er du her da? Er det for å passe på meg?
- Det er jeg. På en måte. (note: Jeg er fullstendig oppgitt over dama på dette punktet og klarer knapt å unngå å be henne ryke og reise.)
-
Ja. Syns du det blir godt klima av det?
- Når jeg MÅ passe på, så syns jeg det er en uheldig start.
- Ja.
- I går, når du hadde informasjonsmøte, sa du at du gledet deg til å bli kjent med dine nærmeste ledere. Du sa ikke ett ord om hvordan du har tenkt til å bli kjent med oss som ansatte. Du har ikke tilnærmet deg organisasjonene her.
- Jeg har vært en liten runde hos alle dere i går.
- Du har vært en liten runde hos alle for å drøfte én bestemt sak.
- mhm For å informere ja.
- Men – ja – Men det å gå rundt og informere, det er ikke… Vi ønsker å ha et møte for å starte et samarbeid her.
- Ja, og det ønsker jeg og. Det er jeg veldig nøye på.
- Det første du gjør da er å gi oss beskjed om at du tar med deg noen som tar et kontor her, og som vi er usikre på hva skal gjøre og hvor lenge skal bli.
Du sier tre måneder. Vi er klar over at du har søkt på stilling her. Er hun forespeilet noe mer?
- Overhodet ikke. Overhodet ikke. Hun vil jo ikke engang, sant. Hun er beordra hit. mm
- Men da syns jeg
- Ja ja
- informasjonen burde vært litt bedre.
- Jeg syns det er litt rart… Jeg syns det er litt annerledes da… Jeg syns det er litt rar kommunikasjonsform. Jeg er vant til å snakke med folk, jeg er ikke vant til å få det på mail.
- Du har vært her i én dag, og da kan man vel ikke forutse – eller ta for gitt at den måten man selv er vant til å jobbe med etter å ha jobbet lenge på et kontor, nødvendigvis er den beste.
- Ja, jeg har jobba på flere kontor da. Ja. Med mange tillitsvalgte. Jeg syns i hvert fall ikke jeg har gjort noe gærnt.
- Jeg er ikke interessert i å jobbe under nok en sjef som tar en konfrontativ tone.
- Nei, men du har meg – og det må du nesten forholde deg til.
- Og du har meg, og det må nesten óg du forholde deg til.
- Og det trur jeg vi ska’ finne ut av. (note: det blir mer og mer dialekt.)
- Det gjør vi.
- Jah
- Ja.
- Og det må være lov å… ta konfrontasjoner og komme videre tenker jeg.
- Så absolutt så absolutt. Men, jeg syns dette var en litt uheldig start. Det syns jeg virkelig.
- Ja, eller å gjøre ting veldig stort.
- hm!
- Men når erre dere pleier å ha dissa møtene ‘a?
- Vi pleier å ha de en gang i måneden.
- Når er det neste på planen?
- Det husker jeg ikke nå, men jeg ber deg om at du kaller inn så fort som mulig.
- Ja, nå kan jeg ikke gjøre det i dag, for nå skal jeg ut på ski.
- Ja selvfølgelig. Det er heller ikke deg jeg ber deg om.
- Er kalenderen deres i orden?
- Den er i orden.
- Greit. Hvem pleier å skrive ut protokoll?
- Det er han ###### som skrev protokoll forrige gang. Vi skriver jo alle notater.
Opptakeren skrudde seg av i det telefonen ringte – lydløs heldigvis - og resten ble ikke med. Hun sier at hennes personlige assistent har pleid å skrive referat under slike møter, men at hun jo ikke kan det nå på det første møtet, siden det handler om henne.
En kort ting jeg biter merke til nå er hvor mye sinne hun uttrykker over å ha blitt tilsendt en epost med ønske om et møte, for så selv å pugge på at hun selv er vant til å “snakke” med folk. Beskjed om hennes lapdog kom via en mellomleder på epost, flerfoldige timer etter at vedkommende er på plass.
Jeg har også sympati for denne personlige assistenten, som helt uforvarent har blitt dratt inn i dette. Særlig hvis hun ikke engang ville det, men er – som sjefa så emfatisk uttrykker – er beordret.
Det er vanskelig i en transkribert samtale å få med toneleie og fremtoning. Fra min egen stemme hører jeg at jeg holder inne, at jeg ikke blir hissig. Jeg er til tider insisterende og lar meg i de punktene ikke avbryte. Jeg sier ting så tydelig jeg kan uten å kommentere hvor usakelig jeg har føler samtalen er. Jeg forsøkte med all min viljestyrke å ikke gå videre med de poengene hun avslørte.
Det blir bare å fortelle ut fra egen opplevelse hvilket humør hun var på. Men jeg har vel opplevd veiledningssamtaler med fientlig instilte som har vært mer harmoniske enn dette.
Poengene som kan forfølges videre:
1. Det må bekreftes hva slags ansettelse det er snakk om. Beordring, administrativ tilsetning?
2. Lønnsmidler fra hvor?
3. Medfører dette noen omdisponeringer fra drift til lønn? I så fall, forhandlingssak.
4. Stillingen utgjør en ny funksjon – er det så å betrakte som organisasjonsendring? I så fall, forhandlingssak og i minste fall en drøftingssak hvor det skal godkjennes opp til et halvt år.
5. Hun ville jeg skal komme til henne personlig. Skal møteinnkallinger foregå personlig? Skulle alle tillitsvalgte samles og så møte opp ved døren som en flokk?
Jeg er jævlig irritert. Som en kollega sa det: Jeg ville ikke tatt i henne med tuppen av en annen manns pikk.
I dag føles kroppen sliten. Tankene har vært i skisporet, i solen, lukter av vår fra trærne, den neste kilometeren. Målene helt annerledes enn når jeg sitter ned og skal være rasjonell.
