King kong og 17. mai

I 1981 satt Billy Mitchell rekord i Donkey Kong med 843700 poeng eller noe rundt der og ble anerkjent som historiens beste arkadespiller. Han var også den første som fikk en perfekt score i Pac Man.


I dokumentaren The King of Kong: A fistful of quarters, følger vi oppgjøret mellom Billy mot oppkomlingen Steve Wiebe, en skikkelig hyggelig mann. Billy tror han er gud og er visst verre i virkeligheten enn han fremstår i dokumentaren.

Billy har hår til skuldrene, tett, kortklipt skjegg og går alltid i slips. I dokumentaren, bedre enn mange spillefilmer jeg har sett, beskytter Billy seg bak fanboys som også har funksjoner som dommere i spillverdenen. Steve Wiebe er en ganske ordinær familiefar som ikke helt har lyktes her i verden. Akk så nærme, men aldri helt på toppen. Til musikk fra Rocky ser vi ham trene bak sin arkademaskin.

En fantastisk dokumentar om halvautister, fanboys og bitre fiendskaper. NRK 22. mai 2010.

Ellers da? 17. mai var en ok dag. For første gang siden 1979 var vi alle sammen hjemme på 17. mai. Familiebilde er sikret. Jeg møtte barndomsvenner med flere barn hver seg, hoppende rundt på plenen til barneskolen jeg en gang gikk på. Det blir nostalgi av slikt. Veteranbiltog, iskrem og vakre piker i vakre bunader. Er det noe rart jeg er nokså glad i 17. mai?

Dagen i dag har også vært hyggelig. Jeg har syklet til butikken, men ikke bakt brød. Klippet gress, men ikke gått tur. Sittet hos naboene under og snakka skit. Uff, naboen som hadde så kjip kjæreste. Irish coffee. Var det ekte whisky i den? Ja. Takk, da tar jeg en slik jeg, uten kaffe og krem.

Bygdeliv.