Feil som fy

Alt tilgjengelig fjernsynsunderholdningsmateriale består av Beat for Beat og Film Star på TV2. Det er feil som fy. Det er ikke det at jeg bor i ei hytte i Lommedalen. Det gjør jeg ikke. Ikke ser jeg lysfontener heller.

Det er likevel feil som fy.

Dagen i dag har kanskje vært litt ut på viddene. Det startet med en dårlig samtale og fortsatte med å si fra meg vervet som tillitsvalgt. Hm. Slikt skjer. Tror neppe alt var så feil likevel. Små misgrep skjer her og da. Tålmodigheten renner av meg som vann på gås. Ikke den ytre tålmodigheten. Ikke noe bannskap, men derimot en rimelig dyp graving i hva tålmodigheten består i. Rimelig og rimelig. Det er ikke slik at mitt hele meg ble definert eller noe slikt.

Jeg bare kjente at jeg var ganske fornøyd og kanskje til og med litt lettet. Dagen var over, greit nok. Det fantes faktisk tvil hos meg i det klokken passerte fire. Skulle jeg gå eller skulle jeg jobbe litt mer mon tro? For å si det slik: tvilen måtte vike for fri luft og en lang gåtur. Selvsagt kan jeg si det på den måten. Det ville jo ikke vært å lyve. Kanskje ikke den mest nyttige beskrivelsen av ettermiddagen jeg kan komme på, men det ville vært så mye verre om virkeligheten var annerledes. I virkeligheten har jeg faktisk hatt en strålende ettermiddag. Men som sagt, uten å se lysfontener. Det er feil som fy.

Hvem var det som var overbegeistret av Beat for Beat? Jo jo, på onsdag, festen vi hadde sammen med våre kolleger: det var ei som var over seg av begeistring. Tro meg. - Det er det beste programmet NRK har laget, ever. Jeg må ha feilparafrest, mjau. Det skal ikke høres ut som NRK i utgangspunktet ikke kan stoles på. På ingen måte. Programmet var det beste på TV. Intet mindre. Og ja, jeg tror hun syntes TV var veldig bra, uten å tilbe noe husalter. Altså ingen fanatisk person. Noen jeg trolig ville stolt på i veldig mange sammenhenger. Jeg stolte egentlig på henne der og da også.

Det er ikke det at jeg ikke kan forstå og ha empati med Beat for Beat-tilhengere. Det er bare det at noen ting her i verden er for fjerne til å tale dem etter munnen. Hvem har Ivar Dyrhaug blitt til siden Halvsju? Jeg kjenner ham ikke igjen. Han er så rar. Hvor har jeg havnet? Som på onsdag, når jeg skippet sjefen til en kollega hjem i en drosje. Aktuelt å vente 20 minutter på riktig trikk for å bli kvitt noen som åpenbart ikke lenger er til å stole på? Hallo, det var vel ingen som i sin villeste fantasi kan tenke seg til at jeg dro med henne hjem for å lidenskapelig nyte hennes selskap? Hallo? Nei, det var det alstå ingen som trodde. Nei, jeg har mistet lommeboken min og alt jeg - uttrykte hun. Den er grei, trenger ikke snakke mer om det. Er du SIKKER på at det er her du bor? - Ja, jeg tror det.

Det er relativt trist syns jeg. Slik i ettertid, å tenke på denne damen som har så veldig lite å nyte. Derfor unngår jeg å tenke på det. Annet enn at det der og da var det eneste valget jeg hadde. Derfor lukker jeg døren og ber sjåføren kjøre meg bort fra dette triste stedet med den triste damen.

Litt slik har jeg det med Beat for Beat. Det rører ved roten til alt ondt. Det handler om ensomhet og død. Trenger verden virkelig karaoke? Det er ikke ofte jeg spør meg om det, men det hender. Svaret er alltid aaaaaaaaaaaaaaAAAAAAAAAAAAAAAAA! Klart man skal la musikk styre. Det er ikke nødvendig slik at Beat for Beat skal styre. Det er bare ikke min greie.

Jeg er heller ikke særlig overbegeistret for Film Star. Enden på visa blir at jeg setter meg og leser science fiction og hører på breaks fra 80-tallet. Og en trenger ikke å være utøvende kunstner for å få til det.