MAD

Every epoch in history is acutely aware of its own madness in the past. We all come from scizophrenic decisions that once were coherent. The concept of mutual assured destruction seemed seductively sane.

The magazine MAD was started in 1952. "Calculated to make you MAD" showed generations of teens how authority was a game as well as everything else. Everyone lies. The magazine vas rebellious up to the mid 1980s. After that, well, everything sort of went harmless. Clothes in the 80's though, wow that was something powerful. You had to be colourblind to miss the 80s. In MAD I found favorites such as Spy vs Spy and the drawings by Don Martin.

Oppenheimers nuclear fission bomb was part of ending the second world war and was a very big bang indeed. Scary stuff and much published suffering. More important, a loss of innocence. Still, a small sibling of the coming fusion bomb, the Hydrogen Bomb. A bomb so powerful it defies any sense. The only place for it is in deep space.
Ivy Mike was fired in 1952. I just saw images of its explosion, and then the Soviet bomb in 1955. The interesting thing is that they are so unlike each other. The Soviet over land, the Americans obliterating an entire island. The coulours and patterns in the explosions scared the living shit out of me. It looked like reality separated for a moment.

You don't have to actually hit what you aim for in order to obliterate it. As long as you compete, you win. It creeped up on people that to duck and cover was not necessarily enough. If nothing can protect you, why not rebell a little and start to feel free? Much good came out of the cold war. It was complete madness, but still it made us better people. Or did it?

It is too late to regret now. It is better to run in the mud than drag your feet. There sure are things that seems mad now, but as I get older they will seem even more so.

Noen ganger

Noen ganger finner jeg det best å bare holde kjeft. Særlig når de eneste tankene er i formen: Hun går som en øst-tysk kulestøter og bussholdeplassene viser at bussen kommer ca nå, nå og nå.

Det har vært mye stillhet her de siste månedene. I dag oppnevnes Barack Obama som den 44. amerikanske president. Om bare noen få timer. En fabelaktig dag. Jeg ønsker ham lykke til av hele mitt hjerte. Redselen for at han vil bli forsøkt tatt liv av ligger og skurrer i bakhodet.

Lik Sergio Vieira de Mello, FNs utsending som ble drept under obskure omstendigheter i Irak 19. august 2003 - er Barack Obama en av disse menneskene som inspirerer til å bli noe mer enn hva vi er i øyeblikket. Lik Jonas Gahr Støre er Barack Obama et av disse supermenneskene som ser ut til å ha så mye potensiale at de formelig renner over av veltalenhet og gode intensjoner.

Det er ikke alltid muluig å virkeliggjøre sine moralske imperativer til å bli en del av spillereglene mellom mennesker over alle slags grenser. Det er få forunt å ha en slik styrke at man er der når det gjelder, at man kan handle og gripe inn i nøkkelprosesser.

Så klart, det å være president i USA gir en litt spillerom. Jeg håper bare at Barack Obama makter å spille etter reglene på en slik måte at han bidrar til varige endringer i våre forventninger om morgendagen.

I stedet for en pessimisme om morgendagen, om hvilken retning høna sparker, er jeg nå optimistisk om de lange historiske linjene fremfor oss.

Barack Obama

En historisk dag. Jeg finner ingen annen måte å si det på. En sort mann er valgt til USAs nye president. Hipp hurra! Jeg blir faktisk litt målløs.

En ung, karismatisk person som synes å ha mye varme. Så får vi se hvordan det utarter seg. Det er ikke bare bare å ha et slikt ansvar.

Jeg er stygt redd for at han vil oppleve attentatforsøk. Forhåpentligvis står ikke hillbilliene så sterkt at de evner å gjennomføre det.

Det er litt rart at presidentvalget i USA betyr så mye, men det gjør det nå. Etter åtte år med den lille gnomen Bush, økonomiske krisetider og to pågående kriger, er dette akkurat hva som skal til for å gi håp til en hel verden.

Årets snø

Den første snøen kom tirsdag denne uken. Her har den blitt liggende og det er et par minus. I Oslo sentrum har snøen smeltet, men det er nokså kaldt, rundt 5 i dag.

Snø er bra. Snø er hvitt og lyst. Bare litt annerledes med alle disse klærne en må ha på.

The revolution will be televised

Stakkars Island. Det er ikke greit når køddene har sløst bort lovte midler. Det er på TV akkurat nå. Et finansmarked som er irrasjonelt og preget av forsterkende bølger. Island blir saksøkt av Storbritannia og risikerer å bli satt under forvaltning.

Hva skjer egentlig hvis renta går ned mot null? Er det noen som kan svare meg på det? Selv tror jeg, uten å sjekke foregående spørsmål, at det vil være et merkelig sted å være. Lønnen er snart ikke verdt eposten den har generert.

Men hva skjer når renten er på null over mer enn et par timer? Hvilken rente? Styringsrenten? Bankene har fortsatt anledning til å sette en rente på de lånene de gir. Hvor mye mer enn styringsrenten og om det i det hele tatt er noe tak for bankens lånerente aner jeg ikke. Det snakkes så mye om credit rating, pengemarkedsrente og lånestruktur at jeg blir helt satt ut.

La det hele kollapse. Det blir et forferdelig lurveleven og det skal mye godvilje til for å unngå alvorlige konflikter, men hva er nytt? Rike land er kun rike fordi de har kunnet gjøre store investeringer med minimal risk og enormt utbytte.

Et overskudd er lenge produsert. Varer vil fortsette å flyte en stund, før det blir litt mer å dyrke gulrøtter i balkongkassa. Rike land er rike kun så lenge fasaden sitter. Et vellykket demokrati, et råtten næringsliv.

Hvor er egentlig alle disse pengene som er forsvunnet? På en privat palmeøy? Oljefondet er muligens på mange palmeøyer. Blir det aktuelt å tvangsinndrive disse? Det er tross alt ganske mye penger det er snakk om - teoretiske penger altså. Masse obligasjoner - som er et slags tillitslån, og masse aksjer - som er et eierskap.

Jeg syns en skal personforfølge alle med midler i skatteparadiser. Selv om noen av disse taper veldig mye i et urolig marked, sitter de igjen med altfor mye. La dem sitte igjen med statlig lønn som grusknusere og gi dem en liten hammer. Jeg er for at oljefondet skal eie en hel masse karibiske øyer. Minimum en til hvert fylke i Norge.