
Det var en gruppe mennesker som møttes jevnlig. Jeg var med for første gang. Det var en litt rar ansamling. Ikke vet jeg hva vi holdt på med, om det var lesesirkel eller rett og slett en real fest. Vi var alle avslappede mennesker. Ikke alle hadde beina plantet på jorda, som nok var litt av foranledningen for hvordan det utviklet seg.
Jeg er ikke sikker på om dette er noe for meg, men føler meg likevel velkommen. Det var en gulbrun sofa fra 50-tallet. Slike som finnes på enkelte kafeer. Hun satt seg ved siden av meg andre gangen jeg var med. Vi har et godt øye til hverandre, som om vi har kjent hverandre siden liv før dette.
Det blir pause, stemningen er avslappet, vi har noe å drikke. De fleste går og henter seg litt mat, diskuterer det ene og det andre. Den fremmede og jeg sitter i sofaen, hun ser over kanten av et glass mens hun tydelig nyter kvelden. Jeg vet hun har kommet langt for å være her.
Hun ser på meg og sier helt uten blygsel eller som om hun skulle ha noen skjulte agendaer
- Jeg har ikke noe sted å sove i natt
- Da sover du hos meg da
- Ja
Det er først i etterkant av hva som blir sagt jeg reflekterer. Leiligheten min er rotete, jeg har ikke forestilt meg at noen skal komme dit. Jeg liker i utgangspunktet ikke at noen kommer på besøk når jeg har følelsen av å ikke ha kontroll over livet.
Nå er det ikke noen tanke som er annet enn en refleksjon, en pussighet. At det skal være så greit og likefremt.
Drømmedvergene sensurerte antaglig bort en del, men jeg våknet på ganske godt humør. Avslappet. Med feber, men avslappet.