Jeg vil forsøke å skyte ned noen håpløse argumenter brukt i klimadebatten for å unnvike ansvar.
- For 1000 år siden var det en global oppvarmning. Istider har det vært før. Vi lever.
Javel, men vi har aldri levd før under en global istid og vil trolig ikke være veldig fornøyde over å leve gjennom en til. Vi har aldri overlevd noen meteor på 100 km i diameter. Vi har aldri overlevd noen atomvinter. Vi har aldri eksistert i vår form etter tusenvis av år med giftige gasser i luften. En kan godt mene at vi er i stand til å tilpasse oss selv den mest ekstreme situasjon. Muligens i vanvare, fordi en aldri i verden KAN tro at det er noe mening i å forberede seg årtier eller århundrer fremover. At fremtidige generasjoner er avhengige av din vilje til å kjempe mot noe som er større enn menneskeheten i sin nåværende form. At dine geners barn igjen vil oppleve ett øyeblikks lykke i et langt liv.
Det er slettes ikke sikkert det hverken blir istid eller en amok varme så lenge noen av oss lever. Det er sikkert at vi allerede har gjort forbannet mye teit opp gjennom tidene. Vi har overlevd, reparert det og lært av det.
Javel, men hvordan reparerer man en utryddet art? Selv om Lucy teknisk sett var menneske, trengtes det noen generasjoner før hun ble i stand til å starte på skolen. Mennesket, som alle arter, utvikler seg, både som følge av genetiske mekanismer og sosialisering. Vi vil ikke se særlig glupe ut for en generasjon 10000 år fra nå. Det er bare å innrømme. Eller så kan det jo også hende vi retarderer, til kynisme og en mer og mer primitiv beskyttelse av sitt eget skinn. Vi er jo tross alt dyr og har i oss mange strategier for overlevelse. Spiller det egentlig noen rolle?
